Anmeldelse: Smaken av Toscana

Smaken av Toscana er en fin og sjarmerende film hvor skuespillerene spiller andrefiolin og de virkelige stjernene er det idylliske landskapet og Toscanas fantastiske matkultur.

Vi møter Arturo i det han slipper ut av fengsel. Han er en av Italias beste kokker, men han sliter med temperamentet og har sonet en voldsdom. Arturo skal avslutte soningen med å undervise i kokkekunst på en institusjon for elever med Aspergers syndrom.

En av elevene er Guido, en svært talentfull ung mann. Når Guido melder seg på en kokkekonkurranse er Arturo først svært skeptisk, men blir etter hvert med ham som mentor. Det blir en reise som vil forandre dem begge.

Som jeg var inne på er det Toscana og alt det landsdelen har å by på som spiller hovedrollen her.

 

Det kjøres gjennom landskap med vinranker og olivenlunder, det overnattes i idylliske landsbyer med pittoreske små restauranter og det luktes på grønnsaker, sprinkels olivenolje og kokes pastaretter til den store gullmedaljen.

 

Har man et snev av interesse for Italia og det toscanske kjøkken finnes det knapt noen mer perfekt film enn dette.

Men vi skal ikke helt ignorere skuespillerene heller. I hovedrollen finner vi Vinicio Marchioni – som norske kinogjengere med en hang til italiensk film kanskje kjenner igjen fra Irenes to liv fra 2015.

 

Han overbeviser i rollen som en mesterkokk som har rotet bort karrieren sin. Alkoholisert og sliten, men man ser helt fra starten at det er noe mer under overflaten.

Men den som virkelig stjeler showet er nykommer Luigi Fedele i rollen som Guido.

 

Vi må vel tilbake til Dustin Hoffman og Rain Man for å sist finne en så god fremstilling av en person med Aspergers syndrom.

«Verden har mer bruk for en perfekt tomatsaus enn havabbor med sjokolade» får Guido høre av Arturo når han forsøker å være kreativ for kreativitetens skyld. Det er en læresetning denne filmen lever etter. Smaken av Toscana følger oppskriften til punkt og prikke.

Her er det ikke noe fikst eller spektakulært. Vi får nøyaktig det vi forventer, men filmen gjør det til gjengjeld veldig bra! Regissør Falaschi vet nøyaktig hvilke strenger han skal spille på så her skal det være rikelig med anledninger til å få tørket både snørr og tårer. Til tider blir det i overkant opplagt hva han vil at vi skal føle og noen ganger blir jeg riktignok ikke så revet med som filmen legger opp til. Spesielt i starten strittet jeg litt i mot, men etterhvert fant jeg ut at det var best å senke forsvarsmuren litt og bare la meg bli overmannet.

Noen ganger er det rett og slett bare godt å la seg bli manipulert av litt herlig, italiensk sentimentalitet.