Anmeldelse: Skjønnheten og udyret

Skjønnheten og udyret prøver ingenting innovativt med historien vi er altfor kjent med, og det er faktisk helt greit.

Etter suksess med spillefilmvarianter av tegnefilmene Askepott og Jungelboken, var det bare et spørsmål om tid før Disney skulle omgjøre den moderne animasjonsklassikeren fra 1991, som var den første tegnefilmen som ble nominert til Beste Film under Academy Awards.

Skjønnheten og udyret er altså den nye spillefilmtolkningen av Disneys egen tegnefilm. Klassisk romantikk med en dose Stockholmsyndromet.

En egoistisk og høy på pæra prins blir forbannet og forvandles til et udyr med et grufullt utseende, og en vakker og smart ung kvinne forelsker seg i ham fordi det er indre skjønnhet som teller. I alle fall på film …

Det hele er, som Fru Potts sier, «a tale as old as time, song as old as rhyme». Vi er kjent med historien, karakterene og ikke minst sangene. I Jungelboken valgte Disney å ta vekk de fleste sangene og i stedet fokusere på å utvikle historien videre.

Til tross for å være 45 minutter lengre enn tegneversjonen, er det lite i Skjønnheten og udyret som kan svare på spørsmålet: «Trengte vi egentlig denne filmen?».

Disse ekstraminuttene fylles med scener som en forlenget Amadeus-aktig prolog med en ekstravagant og storslått ballsaldans fylt av pudderparykker som viser det luksuriøse livet til prinsen i øyeblikkene før han ble forbannet. Likevel gjør disse scenene at filmen føles langsom og litt kjedelig, mens man venter på musikknumrene.

I tillegg er Alan Menken, komponisten fra originalversjonen fra 1991, tilbake med ny musikk og nye sanger til filmen. En av disse er blir sunget av Udyret etter han slipper Belle fri. I stedet for å brøle i sinne og kjærlighetssorg, synger han en forglemmelig sang som tar oss bort fra karakterens emosjonellutvikling.

Dataanimasjon hjelper ikke på det hele, men gjør husholdningsfigurene mer livaktige enn den håndanimerte versjonen. De har mer realistiske bevegelser, men ser like animerte ut som 90-tallsfigurene. Udyret ser ikke virkelig ut heller, og det blir vanskelig å tro på kjærligheten mellom en ekte kvinne og et udyr som finnes ikke der.

Ja vel, Skjønnheten og udyret bidrar ingenting nytt til en allerede utmerket tegnefilm. Men fungerer den som en trofast adaptasjon av historien vi elsker? Stort sett, ja!

For det første er skuespillerprestasjonen mer enn solide. Emma Watson ser ut som om hun er født til å spille Belle. Fra første scene kommer hun med vidunderlighet i øyne. Hun er sjenert, men kan uansett fortrylle alle hun møter.

Dan Stevens gir Udyret så mye personlighet som man kan ønske fra en dataanimasjonsskapning. Ewan McGregor imponerer med god sangstemme og mye energi som kandelaberen Lumière, med den vanskelige jobben: å bære sangen «Vær vår gjest».

Likevel er det Luke Evans, som den egosentriske og macho Gaston, og Josh Gad som hans sidespark LeFou, som stjeler hver scene de er i.

Luke Evans gjør en overdrevet tolkning som passer for rollen. Gaston har nok selvsikkerhet og vidd som både sjarmerer publikum, men som også gjør at man misliker ham fra første scene.

Det har vært mye snakk om Josh Gad som LeFou, fordi han er Disneys første homofile karakter, men han er mer enn bare det. Han er filmens morsomste karakter, et fargerikt og ekstravagant sidespark til Gaston, full av smiger, selvsagt!

En storbudsjetts spillefilm har muligheter for store musikalprestasjoner, og det utnyttes i Skjønnheten og udyret. De store musikknumre er mer energetiske og mektige når hele ensemblet blir involvert og kan bruke hverandre til større effekt.

Filmens største musikknummer er uten tvil «Vær vår gjest», og regissøren Bill Condon tar i inspirasjon fra musikalen Chicago, men også en bit av Bollywood og Disneys egen Fantasia i en kulinarisk kabaret med lyd og farge som forbedrer originalen på alle måter.

Trengte vi en ny versjon av Skjønnheten og udyret i 2017? Nei, egentlig ikke. Er denne den beste vi kunne få? Sannsynligvis ikke. Kommer fans av originalen til å forelske seg og synge med? Uten tvil!