Anmeldelse: Sjel (VOD, Disney+)

Sjel er en familiefilm om livet, døden og alt imellom.

Her kommer en selvoppofrende anbefaling fra anmelderen:

Hvis du uansett har tenkt å se Pixars nyeste film Sjel (originaltittel: Soul), lansert direkte på Disney+ 25.12.2020, bør du unngå å lese noe særlig om den på forhånd. Hvis du derimot er usikker på om dette er noe for deg, skal jeg gjøre mitt beste for å røpe så lite som mulig.

De som følger med på Pixars stadig større katalog av spillefilmer, vet at de har hatt et dynamisk tiår før 2020: De slo alle slags rekorder med Toy Story 3, og produserte sin første kalkun året etterpå med Biler 2. De lagde sin første finansielle flopp med Den gode dinosaur, men vant over publikum den sommeren med Innsiden ut. De lagde nok en middelmådig Biler-film i 2017, som også var året storsuksessen Coco kom på kino.

Mange av de mer observante (og nerdete) av Pixars følgere, legger merke til at dette ofte er et spørsmål om hvem som har regien. Med et par unntak, er det stort sett når en av de tidlige veteranene i firmaet står bak at filmene slår an. Sjel er en av disse: Regissert av Pete Docter, som tidligere sto for Monsterbedriften, Se opp og den tidligere nevnte Innsiden ut.

I Sjel møter vi Joe Gardner (med stemmen til Jamie Foxx), en musikklærer som jobber for å bli jazzmusiker. Hans store drøm går straks i oppfyllelse når han blir bedt om å spille i bandet til den berømte saksofonisten Dorothea Williams (Angela Bassett). Men på vei hjem fra en vellykket audition, dør han i en ulykke og havner i åndeverdenen.

Uten å forklare selve handlingsforløpet videre, er Sjel en audiovisuell opplevelse få produksjonsselskaper utenom Pixar klarer å levere. I dette tilfellet vil jeg vektlegge «audio»-biten av den setningen. Utviklingen i historien er tett knyttet opp med en variert, overraskende og dypt underholdende serie lyd- og bildemessige undre. Her leker de med forskjellige stilarter, detaljerte lyddesign og tung symbolbruk som veksler mellom søt humor og eksistensiell frykt.

Det blir fort åpenbart at dette ikke er en barnefilm: De første par scenene tar opp problemstillinger som midtlivskrise og pensjonsordning. Resten av filmen dreier seg veldig direkte om døden så vel som meningen med livet. Pixar har i mange år forsøkt å lage filmer som resonnerer dypest hos den eldre halvdel av sitt publikum. Sjel er ganske enkelt det mest uforskammede forsøket på dette.

Selv jeg, som generelt elsker når Pixar går i mørkere retninger, føler at de kanskje har spent buen for høyt denne gangen. Sjel tar opp tunge temaer, men på bare én time og førti minutter sliter den med å takle disse med tilstrekkelig dybde.

Humoren er overraskende vittig og tidvis litt kynisk, men det endelige budskapet er åpent og inkluderende. Likevel føles det litt overfladisk i forhold til hva man skulle forvente av Pete Docter. Filmen har noen likheter med hans forrige film Innsiden ut, men klarer ikke i like stor grad å støtte opp under den allegoriske verdenen den konstruerer.

Filmen skal ha ros for sin evne til å ta opp ekstremt mørke temaer og behandle dem relativt modent uten å samtidig bli en trist affære. Sjel kan nok særlig anbefales til de som sliter aller mest under den pågående korona-situasjonen.

Pixars suverene tekniske kompetanse er nok en gang innlysende. I det siste har dette imidlertid ført til et problem for dem: De karikerte figurene de er kjente for blir nå satt opp mot fullstendig fotorealistiske baktepper. Dette kan se litt snodig ut, men Sjel slipper også noen ganger unna dette med sine utenomjordiske sekvenser.

Sjel er kanskje Pixars mest ambisiøse film hittil. Selv med sine svakheter, er den proppfull med intelligent humor, fantastisk lyd og fine øyeblikk – både store og små. Hvis du ser etter en livsbekreftende fortelling fra en av animasjonens mestre, er Pixars Sjel slettes ikke et dårlig valg.