Anmeldelse: Sils Maria

Sils Maria får terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

Sils Maria er en kvinnelig midtlivskrise som fascinerer med noen av livets store spørsmål.

Idet Valentine (Kristen Stewart) bekrefter at hennes klient, Maria Enders, sier «OK» til å la den amerikanske stjernefotografen Annie Leibovitz fotografere henne, er settingen satt. Alle med en viss kjennskap til Leibovitz sine kjendisportretter forstår at denne Maria Enders må være en stjerne. Én stor stjerne!

Den velrennomerte skuespillerdivaen Maria Enders tolkes av Juliette Binoche. Sist jeg så Juliette Binoche var i Erik Poppes Tusen ganger god natt hvor hun spilte familiemor og krigsfotograf i dilemma mellom nettopp disse to rollene. I Sils Maria er det nye og svært konkrete roller som skaper endeløse tankerekker for Binoche sin karakter. Juliette Binoche klarer på godt vis å skildre denne kvinnens hårfine balanse mellom ung og eldre, begeistret og uengasjert også videre.

Kristen Stewarts rolle som Marias personlige assistent er forfriskende, og mest av alt: det er deilig å se Stewart klare seg greit i en helt annen setting enn i de blodtørste vampyrfilmene i Twilight-serien. Nettopp alder har en vesentlig rolle i denne filmen, og Valentine fungerer i stor grad som en ung kontrast aldersmessig i forhold til Maria. Likevel er det en mer moden Stewart vi møter her i forhold til i Twilight-filmene.

Hele filmen gir en følelse av å være backstage. Måten vi får følge Maria og Valentine, og hvordan samspillet mellom skuespillerinnen og hennes personlig assistent skildres, gir følelsen av å skrelle av skall, og se hvordan det hele egentlig foregår.

Jeg vil beskrive Sils Maria som en metafilm. Selv om det er en teateroppsetning som er utgangspunktet for denne historien, er det rolletolkningen og lesing av manus som får mest plass. Nettopp dette er et kraftig, drivende og godt virkemiddel.

Da Valentine hjelper Maria med manuslesing, og de med stor innlevelse skriker replikker til hverandre i et hastig tempo, må jeg flere ganger spørre meg selv: «Er det Valentine og Maria som sier dette til hverandre, eller er dette replikker i teaterstykket?» Dette skaper en god spenning og framdrift i filmen, og knep som nettopp dette, og det å dele inn filmen i deler som et teaterstykke, klarer å sjarmere meg i stor grad.

Filmen har en rekke storslåtte naturbilder. I tillegg er mye filmet uten stativ, hvilket skaper en god puls og bevegelse i bildet. Fotoarbeidet ellers blir litt for ordinært.

Karakterene er helt klart det som interesserer meg mest i denne filmen. Maria, som på mange måter kan framstå som en selvsikker og vellykket diva, men som innerst inne egentlig er ganske usikker, og som føler på en slags krise da det kommer til sin egen alder og identitet. Valentine derimot er ung og noe rebelsk. Samtidig er hun ofte den som må sette ting i perspektiv for Maria.

Forholdet mellom Valentine og Maria byr på mye latter, både for dem og oss. Gjennom store deler av filmen føler jeg at det hintes om en lignelse mellom Valentine og Marias forhold, og forholdet mellom kvinnene i teaterstykket som Maria skal spille i.

Dessverre synes jeg filmen blir noe lang. Spesielt det som presenteres som del to i filmen blir for meg altfor langvarig, og ikke minst: den påbegynner en del uten at det fører noe sted. Dermed byr filmen på en del umotiverte handlinger som for meg blir irriterende mystikk, og dette er med på å ødelegge en del av opplevelsen for min del.

Sils Maria er absolutt en interessant film med et fascinerende tema om aldre, generasjoner, likheter og kontraster. Den tar for seg essensielle spørsmål omkring tid, aldring og forandring, og skildrer hvordan den voksne kvinnen Maria plutselig føler en usikkerhet med hele seg selv mye på grunn av sin alder. Hvordan forventes det at hun skal oppføre seg, og skal hennes oppførsel styres av hennes alder?

På mange måter skildrer den en slags midtlivskrise, i alle fall en livskrise, hos en vellykket yrkeskvinne. I Sils Maria er det ingen glinsende sportsbil som blir svaret på denne krisetendensen som vi har sett hos mange middelaldrende menn på film tidligere. Her er det derimot de mer eksistensielle spørsmålene og en kvinnelig mistro til seg selv, eget talent og egen identitet som får spillerom. Dette får meg til å reflektere, og jeg synes dette er en film som slutter altfor brått, men som likevel blir bedre desto mer den får kverne rundt i hodet mitt.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.