Anmeldelse: Shoplifters

Shoplifters er en varm skildring av en familie utenom det vanlig, som alle sammen har flere hemmeligheter. For å få endene til å møtes må de gå uortodokse veier.

Som tittelen antyder skildrer Shoplifters en familie som stjeler. De stjeler dagligvarer for å få brødfø familien. På tross av at de sliter økonomisk bestemmer de seg en kveld for å ta med seg en liten jente på seks-syv år som blir neglisjert av sine egne foreldre.

Filmens offisielle plakat viser en lykkelig «A4-familie», men ettersom historien utspiller seg viser det seg at familierelasjonene er mer komplisert enn det virker som.

Regissør Hirokazu Kore-eda belyser ofte tematikker som foreldre og barn og fattigdom i hans filmer, som i hans tidligere filmer Like Father Like Son (2013) og min personlige favoritt Nobody Knows (2004).

Med Shoplifters stiller regissøren utfordrende spørsmål om forskjellen på familier forbundet av blodsbånd og alternative familiekonstellasjoner knyttet sammen av kjærlighet.

På brilliant vis klarer regissøren å dirigere et kaotiske ensemble av en familie som denne filmen følger:

En far og en sønn som stjeler, en mor som jobber på et vaskeri, en spill-avhengig bestemor, en voksen datter som utfører live peep-shows, og en kidnappet jente.

Skuespillerne er utrolig dyktige og samspillet dem imellom fremstår svært naturlig.

Jeg må også trekke frem de to yngste skuespillerne som utspiller sårbarhet og ønske om nærhet på dyktig vis. Flere av scenene de har sammen er hjerteskjærende. Shoplifters er et lavmælt og autentisk drama.

Filmens filmatiske virkemidler er «usynlige», med lite bruk av nærbilder, naturlig klipping og det benyttes ikke filmmusikk.

Filmen oppleves nærmest dokumentarisk, dette er gjerne på grunn av regissørens dokumentariske filmbakgrunn.

Kameraposisjonene er selvfølgelig ikke tilfeldige, men filmens fokus er på dialogen karakterene har seg imellom og deres relasjoner, som også bygger opp under filmens autentisitet.

Shoplifters klarer å nå opp til de skyhøye forventingene som automatisk kommer når den våren 2018 faktisk vant Gullpalmen i Cannes, og er Japans offisielle Oscar-kandidat.

Det er en sjarmerende og hjerteskjærende film som er full av vakre øyeblikk, men som også sitter igjen lenge etter rulleteksten er ferdig.

På nydelig vis forteller den om menneskes evige ønske om tilhørighet og hvor viktig det er å elske og å bli elsket.