Anmeldelse: Savnet

Den russiske filmen Nelyubov har fått tittelen Savnet på norsk. Skikkelig flinkis-film, mener KINOMAGASINETs anmelder og gir terningkast fire.

Etter suksessen Leviathan (2014) er regissør Andrej Zvjagintsev tilbake med nok en iskald og distansert samfunnskritisk film i form av Loveless (Savnet).

I Savnet møter vi Aljosha, en tolv år gammel gutt som kommer til å skade av å overhøre foreldrene sine, som skal skille seg, krangle en kveld de tror han sover på rommet sitt.

Denne sterke scenen sender tankene i retning mot Ingmar Bergmans tunge, men fantastiske drama Scener fra et ekteskap (1973).

Spesielt i måten de to foreldrene slenger ut stygge bemerkninger og nærmest verbalt misbruker hverandre. Det som også blir uttrykt i denne grusomme krangelen er det unge Aljosha, med rette, opplever som et fravær av kjærlighet mot ham, hvor foreldrene virker lei av å ha et barn å passe på og nærmest fraber seg ansvaret for den unge gutten.

Med dette som premiss møter vi nå filmens store tema: unge Aljosha rømmer hjemmefra og foreldrene må, tilsynelatende uvillige, forsøke å finne ham.

Loveless er et sterkt filmverk, hvor regissøren tar i bruk velkjente kunstfilm-virkemidler for å understreke tematikken som filmen utforsker på en svært kompetent måte.

Historieformidlingen er distansert og kald, hele dette filmatiske universet preges på alle mulige måter av å være nettopp loveless – her er det ingen kjærlighet, ingen omsorg, ingen nærhet å finne.

Regissør Zvjagintsev og filmfotograf Mikhail Krichman anvender filmmediet på en kunstnerisk måte som understreker filmens tematikk. Det finnes nesten ikke ett eneste bilde som ikke oser av kulde!

Kameraføringene er presise og imponerende. Legg spesielt merke til en fantastisk innstilling hvor kameraet tilnærmer seg et vindu for å utforske aktiviteten som finnes på utsiden av bygningen.

Tagningene er lange og klippetempoet rolig, noe som igjen fører til at hver innstilling får utfolde seg og har en effekt i verkets helhet. Fargene er bleke og hjelper ytterligere til å skape en distansert og kald stemning som filmen jobber så hardt for å formidle.

Savnet er unektelig en presis og formfullendt film laget av en svært kompetent filmskaper.

Filmens samfunnskritiske tematikk blir understreket av filmens formelle egenskaper og helheten fungerer veldig godt.

Personlig syns jeg dette blir så perfeksjonistisk at det nærmest blir tomt og klinisk. Regissør Zvjagintsev tar i bruk kjente og kjære egenskaper man ofte finner i såkalt kunstfilm, og benytter det på velfungerende vis, men det føles ut som filmen følger en slags sjekkliste over disse egenskapene uten å egentlig skape noe nytt i prosessen. Dette er på mange måter en perfekt film, men hvor er de nye idéene, hvor er identiteten og hvor er det utforskende?