Anmeldelse: Sammen alene

Dette er en ny, norsk film som på alle måter minner oss om at vi må sette mer pris på livet – og hverandre.

Sammen alene er grundig badet i stemninger og åpner med et nærbilde av en brennmanet.

Det er jo den ultimate metaforen på en sprekk i sommeridyllen – for her skal vi virkelig få oppdage at alt ikke er så perfekt som det ser ut til.

Modell, skribent, filmskaper, aktivist og ikke minst – skuespiller Aleksandra Ørbeck-Nilssen fra Swingers (2016) gjør en overbevisende tolkning av rollen som den vakre og vellykkede Anna.

Den noe mindre sympatiske Frida spilles svært troverdig av Ida Nilsen kjent som sekretær i Exit (2019) Både Ida og Aleksandra har sammen skrevet manuset til denne filmen. Og det bærer den preg av. Alexandra kan minne om rollefiguren sin «Anna» i denne filmen – bereist, ambisiøs og miljøengasjert som hun også er i virkeligheten.

Så var det de dyktige gutta i denne filmen. Ørstaværingen Eirik Risholm Vell,e som er kjent fra Heimebane (2018) og Den 12. mann (2017),  spiller den ulykkelige og usikre kjæresten til Frida – musikeren Fredrik.

Det er ikke vanskelig å få medfølelse med Fredrik. Samspillet mellom Ida og Eirik føles både provoserende, hjerteskjærende og berørende.

Alle gjør de imponerende arbeid i denne perlen av en norsk film, men de overskygges litt av innsatsen til forestillingens svenske alibi. Den svært rutinerte Ivan Mathias Petersson spiller den mest fyllesjuke mannen jeg har sett på film. Han får oss til å småflire gjennom noe som kunne ha blitt en litt for tung historie. Petterson spiller Annas sympatiske, men noe distanserte kjæreste, Mikael.

Bortsett fra Pettersson er ikke de andre tre skuespillerne spesielt kjente for kinogjengerne, men det burde de så absolutt bli. Det er så mye sårbarhet, så mye som ikke blir sagt – som man bare føler takket være overbevisende formidling. Alle fire suger seeren inn i sin egen – og hverandres verden.

Det er mye som tyder på at regissør Janicke Askevold ikke har hatt det største budsjettet å jobbe med. Det er mye bruk av nærbilder, men så elegant de er brukt! Sofistikert foto og presis bruk av musikk – alt  fra stemningsfull til dramatisk og enerverende jazz gir oss en emosjonell berg og dalbane.

For å treffe sommerstemningen er hele filmen skutt i dus pastell som gir en lett og koselig atmosfære gjennom hele filmen.

Besetningen er liten og det samme er settene.  Med unntak av en bil og en båttur er alle scener filmet ute på sommerhytta til Anna og Mikael. Men det er jo på denne arenaen alt skjer.

Her behøves ikke noe regisserte tidshopp for at vi skal få vite akkurat nok om hver enkelt av de fire personenes historie til at vi forstår alt sammen.

Alle de rette brikkene faller på plass takket være treffsikkert timet dialog. Her har vi nordisk minimalisme ispedd et tidvis rampete kamera og fantasifull lek med det psykedeliske .

Til å være Janicke Askevolds aller første spillefilm så er dette bare helt fantastisk bra.