Anmeldelse: Revenge

Matila Anna Ingrid Lutz spiller Jen i Revenge. En skrekkfilm som får terningkast seks av KINOMAGASINETs anmelder.

Revenge er franske Coralie Fargeats debutfilm. Hun er et stort nytt talent i den fransk «extremity»-bølgen.

Revenge føles som en naturlig etterfølger av fjorårets Raw (Julia Ducournau), som også gjorde seg svært bemerket i samme sjanger, og var en av fjorårets mest hyllede filmer.

Med Ducournau og Fargeats bemerkelsesverdige debutfilmer er det trygt å si at det i disse dager pustes nytt og spennende liv inn i den nye franske ekstrem-sjangeren.

Jen (Matila Anna Ingrid Lutz, best kjent fra den heller middelmådige og unødvendige oppfølgeren i Ring-universet, Rings fra 2017), en ung slags Lolita, blir med den eldre elskeren Richard på en helgetur til en avsidesliggende villa tilsynelatende i ødemarken. Alt går fint helt frem til to av Richards jaktvenner dukker opp en dag for tidlig. Begge mennene blir svært tiltrukket av unge Jen.

Jen er et flørtende, sexy vesen som liker å vise seg frem foran gutta, og danser med alle sammen gjennom en natt med drikking. Dagen derpå, mens Richard er ute i byen for å gjøre noen ærender, legger en av de andre mennene an på Jen, siden hun opptrådde så flørtende dagen før. Jen forsøker å fortelle mannen at dette bare var lek og moro på fest, men mannen nekter å ta et nei for et nei, og filmer tar den vanlige ruten disse hevn-filmene pleier å ta – en grusom hendelse blir påført et uskyldig menneske, og den uskyldige ønsker å ta hevn på de grusomme menneskene som har påført henne slik smerte.

Revenge er en subversiv og interessant film, som er ute etter å gi oss et nytt blikk på disse voldelige hevnfilmene, som vi selvsagt har sett en god del av opp gjennom årene.

Gjennom et svært stilisert visuelt uttrykk overdriver regissør Coralie Fargeat og fotograf Robrecht Heyvaert det sjangertypiske «mannlige blikket» som uhemmet fokuserer på Jens dansende og forføreriske kropp i det hun har en hyggelig kveld med elskeren Richard i hans private villa. Filmen slipper ikke dette poengterte seksualiserende blikket før den utilgivelige voldtekten påføres Jen, og har med dette på elegant stokket om på den sexistiske normen som gjelder for disse «exploitation»-filmene.

I en mer sjangertypisk film ville Jen vært en uskyldig, men sexy jente som ikke er like komfortabel med sin egen seksualitet, og det er selve voldtekten som ville vært overseksualisert. I et feministisk forsøk på å ta sjangeren tilbake lykkes Fargeat med å sette konvensjonene på hodet og viser Jen som en selvsikker ung dame som er komfortabel med sin egen seksualitet, og frarøver heller publikum det forventede seksualiserte blikket på selve voldtekten.

Dette setter filmen inn i en evig aktuell tematikk om at uansett hva en kvinne velger å ha på seg, hvordan hun velger å oppføre seg foran menn, og uansett hvor flørtende hun enn måtte være, så betyr nei fortsatt nei.

Dette legger grunnlag for andre halvdel av filmen, som er en nervepirrende og ellevill action-fest hvor Jen straffer de som har gjort henne urett.

Jeg vil ikke avsløre for mye om denne delen av filmen, da jeg tror det vil være best å vite så lite som mulig for å få en best mulig opplevelse.

Revenge er en fantastisk film som bruker filmmediet til sitt aller ypperste, gjennom nervepirrende, rask og brutal action, imponerende fotografi godt hjulpet av hyperaktiv stilisering, vakre, men faretruende ørkenlandskap, og energisk musikk.