Anmeldelse: Ready Player One

Ready Player One er en typisk Spielberg-film som tar i bruk alle virkemidlene vi er vant med fra den kanten, på godt og vondt (men mest godt).

Veteranregissør Steven Spielberg er tilbake med filmen Ready Player One, basert på romanen ved samme navn, skrevet av Ernest Clines.

I Ready Player One blir vi introdusert til Wade Watts (Tye Sheridan), en attenåring som bor med tanten sin i slummen i Columbus, Ohio, og året er 2045.

For å unnslippe det virkelige liv tilbringer Wade, i likhet med de fleste andre, mesteparten av tiden sin i OASIS – Ontologically anthropocentric sensory immersive simulation (!) – et virtuelt virkelighetsspill hvor man kan gjøre hva som helst, hvor som helst, og være hvem man vil, i Wades tilfelle avataren Parzival.

Oasis-skaperen James Halliday (Mark Rylance) har i forbindelse med sin bortgang skapt et spill inne i spillet, som handler om å finne et «påskeegg.» Det vil si et objekt som ikke hører til i spillet. For å finne dette må man skaffe seg tre nøkler gjennom å løse gåter og overvinne diverse utfordringer. Finneren og vinneren av spillet vil overta styringen av Oasis (og den enorme rikdommen dette medfører), noe selskapet IOI og dets leder Nolan Sorrento (Ben Mendehlson) ønsker å få hendene fatt på til enhver pris.

Under avatarnavnet Parzival, og sammen med nettvennen Aech og et nyere bekjentskap med Art3mis (Olivia Cooke), legger Wade ut på en reise for å finne det skjulte egget og «redde verden» fra det onde selskapet IOI.

Ready Player One er en typisk Spielberg-film, hvor den velkjente historien om en gruppe venner som må stå sammen i kampen mot det onde står i sentrum, men det er bemerkelsesverdig hvor friskt og livlig det hele føles, godt hjulpet av den hypermoderne, fantasifulle og visuelt sprudlende fremstillingen av den virtuelle virkeligheten som befinner seg i Oasis.

Filmen er proppfull av elleville, kreative sekvenser som aldri kunne vært laget uten hjelp av ekstremt gode spesialeffekter og animasjon. Tidlig i filmen serveres vi en utrolig artig og spennende scene som handler om et billøp – den første utfordringen Wade må gjennom for å finne egget og redde Oasis. Spielberg, som nå er i 70-årene, imponerer med en ungdommelig og moderne spenningsscene fylt av spesialeffekter, med innslag fra figurer som King Kong i samspill med et hurtig kaos av et billøp. Denne scenen, som finnes i filmens trailer, viser den massive kreativiteten som finnes i Ready Player One.

I Oasis kan alt skje, og Ready Player One evner å representere dette på veldig imponerende vis visuelt sett, og det er dette som er filmens sterkeste kort. På den svakere siden har vi karakterbyggingen, noe Spielberg har vært eksepsjonelt god på tidligere, og som jeg er noe overrasket over at det ikke har blitt viet mer tid til her. Vi tilbringer mesteparten av filmen i selve Oasis, og blir derfor kjent med Wade og vennene hans gjennom avatarene de benytter seg av i spillet, men vi tilbringer så lite tid i den virkelige verden at det blir vanskelig å bygge en større relasjon til disse karakterene, og det kunne vært en fordel om vi hadde blitt litt bedre kjent med Wade utenfor Oasis.