Anmeldelse: Raw

KINOMAGASINETs anmelder gir Raw terningkast 6.

Raw er en rå oppvekstfilm som er like ekkel som den er vakker.

En førsteklassestudent kryper bortover en korridor. Kroppen vrir og beveger seg med tvil og frykt. Så kommer en annen student, og en annen. Det er hele klassen som kryper, usikker om hva som venter på andre siden av gangen. De er kyr som marsjerer til slakteriet.

Men det er ikke en slakterifest som den franske spillefilmdebutanten Julia Ducournau bryr seg om, for Raw er mer kompleks enn hva det først ser ut til å være.

I stedet blir studentene ledet til skoleårets første fest, der andre dyreinstinkter kommer inn i bildet. Ducournau er mer interessert i å vise at uansett hvor smart og høflig mennesker ser ut, har vi alle et indre dyr som vil komme ut.

Raw fikk stor oppmerksomhet i 2016 da enkelte i publikum begynte å spy og besvime under visninger på filmfestivaler i både Canada og Sverige.

Her i landet har filmen fått Medietilsynets strengeste aldergrense for «svært forstyrrende tematikk». De som forventer en gørrfest i likhet med Cannibal Holocaust eller The Green Inferno kommer sikkert til å bli skuffet, for det er ikke så mye kannibalisme i filmen, heller ikke så mye skrekk.

I stedet følger vi Justine (Garrance Marillier) da hun begynner på veterinærhøgskolen. Hun har aldri før smakt kjøtt, enten fra et dyr eller et menneske – hun er både vegetarianer og jomfru. I stedet for en seriemorder som dreper studentene en om gangen møter Justine fadderukens mange grusomheter i formen av innvielsesritualer.

Fadderuken avsluttes med å tvinge førsteklassinger til å spise rå kaninnyre, noe som bryter et helt liv som vegetarianer for Justine.

Dette vekker noe i Justine, og snart blir den søte modellstudent til en sulten og vilt sexbeist som hungrer etter all slags kjøtt.

Ducournau – som også skrev manuset – bruker dette for å blande en tenåringsdramafilmsjangeren – om en jente som blir en ung kvinne og må akseptere sin seksualitet –med en grøsser om en kannibal som bare må spise mer kjøtt.

Nykommeren Garance Marillier får deg til å tro på at en vegetariansk jente kan bli en vill menneskeeter. Etter at hun smaker kjøtt for første gang begynner Justine å bevege seg som et rovdyr, alltid med ett truende utseende.

Resultatet er Raw, en overbevisende film som minner om de beste italienske grøsserne fra 70-tallet.

Filmfotografen Ruben Impens bruker en rød fargepalett som gjør filmen søkkvåt i blod, mens musikken – av Jim Williams – går fra uskyldig og langsom barnemusikk med gitarer til å eksplodere med lyd fra et orgel for å fremheve skrekk.

Det er ikke vanskelig å tenke seg til hva som fikk deler av publikum i Toronto  til å besvime, Raw er en vanskelig film å svelge (!), og det er i stor grad på grunn av Justine.

Det er imponerende at både Marillier og Ducournau spillefilmdebuter med Raw, men likevel gjør de en bedre jobb enn mange filmindustriveteraner. At både Get Out (regi: Jordan Peele) og Raw er spillefilmdebuter er både imponerende og en glede for skrekkfilmfans.

At filmen bruker kannibalisme som en metafor for seksuell oppvåkning og det å bli en «outsider» betyr ikke at filmen er mindre ubehagelig.

Ducournau unngår «jump scares» for å fokusere på en atmosfære, som ikke bremser og lar deg aldri roe ned.

Bak hver hverdagslivscene skjuler det seg noe makabert. En scene der en karakter spytter hår i nesten to minutter, eller en grusom brasiliansk voksing som resulterer i en uhyggelig, men nesten morsom scene mellom Justine og hennes søster Alexia (Ella Rumpf), er ett par eksempler på det som vises på lerretet.

Til tross for grusomheten er Raw en svært morsom svart komedie, takket være forholdet mellom Justine og Alexia. Rumpf og Marillier har god kjemi sammen og de spiller forholdet på en troverdig måte, selv om de deler opplevelser og kanskje lidelser, har de en rivalisering som fører til mye latter og seriøse konsekvenser for begge.

Vil du se en grøsser med skrekkscener fylt med masse gørr? Da er Raw ikke for deg. Men om du setter pris på en god menneskehistorie og har en sterk nok mage til å sitte gjennom rulletekster, kommer du til å like denne originale og mesterlig lagde filmen  som er også en dårlig skjult reklame for det å bli vegetar.