Anmeldelse: Rampage

Hollywood har endelig funnet en måte å få Dwayne «The Rock» Johnson til å se liten ut.

Rampage er en action/katastrofefilm løst basert på et arkadespill fra 80-tallet. Veldig løst. I åpningsminuttene får vi vite om en ny form for genmanipulasjon som kan føre til mutasjoner, kjempevekst og raserianfall. Tre dyr blir utsatt for dette stoffet, deriblant albinogorillaen George. George lever i et viltreservat i San Diego, hvor han har et nært forhold til «primatologen» Davis Okoye (Dwayne Johnson). Davis og George kommuniserer via tegnspråk, og de ser på hverandre som venner. En ulv og en alligator blir også påvirket av serumet, og de onde menneskene bak forsøker å få tilbake eksperimentet sitt ved å tilkalle dyrene med radiosignaler. Et av mange problemer er at de holder til midt i Chicago.

Dette er en tullete Hollywood-underholdningsfilm. Uttrykket popcornfilm er som skapt for denne typen film. Noen ganger har man behov for slike filmer, hvor man legger igjen logikken i døra og bare nyter galskapen. Hollywood har bevist at de klarer å lage underholdende filmer som ikke har noen videre substans, men dette er ikke en av dem.

For Rampage har så manglende intern logikk at man ikke klarer å overse det uansett hvor hardt man prøver. Et eksempel er når vitenskapsdamen Dr. Kate Caldwell (Naomie Harris) forklarer hva som skjer med George, ved å vise til både bilder og forklaringer på mobiltelefonen sin, samt forenkler det så mye som overhodet mulig, hvorpå Davis sier noe som «Jaha, men hva er det som skjer med George?» Hallo? Hun har akkurat fortalt deg det i detalj på en ekstremt enkel og forståelig måte! Og det er ikke den eneste gangen noe lignende skjer i filmen. Hvorfor får ulven og alligatoren nye evner og kroppsdeler, mens George forblir en gorilla, bare større, forbanna og med raskere helbredelsesevne?

For ikke å snakke om den totalt ulogiske, lite planlagte og halvferdige planen til de onde søsknene Claire og Brett Wyden (Malin Akerman og Jake Lacy). Det virker på mange måter som at manuset ikke har vært revidert, og at de bare satt i gang med å filme førsteutkastet. Filmen er proppfull av one-linere, som sannsynligvis skulle være morsomme, men som bare er dårlige. Både dårlig skrevet og dårlig levert. Her har du en film proppfull av stereotyper, klisjeer og forutsigbar handling. Musikken er også med på å underbygge dette, gjennom overtydelig dramatisk musikk, som helt tydelig forsøker å styre hvordan du skal føle deg i enhver scene.

Første akt bruker mye tid på å sette opp og forklare hva som skjer, andre akt bruker mye tid på de menneskelige karakterene (som vi ikke bryr oss så mye om – HVOR ER KJEMPEGORILLAEN??), mens tredje akt heldigvis fokuserer på den store kampen. Her får virkelig karakterdesignet i dyrene komme frem, og de er kule. Effektene er voldsomme og fyller lydbildet i Atmos-salen, mens bygninger raser sammen og våre helter forsøker å redde George, hverandre, byen og det lille snevet av verdighet som er igjen i filmen.

Dwayne Johnson er til tider sitt typiske, karismatiske jeg, men hovedsakelig overfor George, og kjemien mellom disse to er den eneste kjemien mellom noen av karakterene i filmen. Jeg vil heller se flere samtaler mellom gorillaen og Dwayne Johnson enn hele sekvensen hvor en gruppe leiesoldater jakter på ulven.

Et av få lyspunkt i filmen er Agent Harvey Russell (Jeffrey Dean Morgan). Selv om rollen er en stereotypisk ensom ulv med tydelige henvisninger til cowboy, så klarer han å gjøre rollen interessant. Han stjeler enhver scene han er involvert i, med sin slentrende holdning og skeive smil.

Selv om jeg dro på smilebåndet et par ganger i løpet av filmen, så veier ikke dette opp for den mislykkede helheten. Rampage er bare tidvis underholdende.

Takk til ODEON Kino Ski for presseadgang.