Anmeldelse: Raised by Wolves (TV, VOD)

Det er vel på tide vi kommer over at Game of Thrones er over. Nå blir vi servert en rykende fersk serie servert på et nydelig science fiction-fat av ingen andre enn Ridley Scott!

Ridley Scott – som fyller 83 år høsten 2020 – er en ringrev i Hollywood. Han er spesielt kjent for filmer som Alien (1979) og Blade Runner (1982), men også Thelma & Louise (1991) og Gladiator (2000).

Nå har Scott overført sin fantastiske verden av roboter, science fiction og øde landskap til TV-serien Raised by Wolves, som også dermed er hans debut innen sjangeren.

Serien er skapt av Aaron Guzikowski.

Ridley Scott har regien på seriens første to episoder. Han er også ledende produsent for disse og resterende episoder denne sesongen. (I alt er det ti.)

Premisset rundt serien dreier seg om et par roboter, Mother (Amanda Collin) og Father (Abubakar Salim), som er sendt for å skape og oppdra mennesker på planeten Kepler-22b. Ved bruk av embryoer skaper de seks barn, som skal være starten på grunnlaget for menneskets overlevelse.

Mother og Father blir dermed den nye verdens Adam og Eva, dog med et sterkt fokus på at religion skal være ikke-eksisterende, det er forskning som råder. Mother and Father er nemlig sendt av Ateistene.

Raised by Wolves er en kompleks serie. Det vil være vanskelig å anmelde den videre uten at det kan bli oppfattet som at man røper for mye. Det ropes derfor ut et varsko her med SPOILER for deg som vil legge fra deg denne anmeldelsen nå, eller hopp til slutten for en rask oppsummerende anbefaling kalt «Oppsummering». Vi skal dog forsøke å spoile minst mulig.

SPOILER ALERT:

Mother, Father og deres barn bor på Kepler-22b og man har fått et inntrykk av at de er de eneste igjen i verden. En verden som virker nærmest ubeboelig. Allikevel blir publikum raskt introdusert i historikken om at det foregår en krig mellom de religiøse Mithraic og ateistene. Mother er en forkjemper for at barna ikke skal være troende, at forskning er den eneste sanne vei og at ved å eliminere religion vil de kunne skape en verden med fred. Det religiøse tema i de første tre episodene er mer enn tydelig, samtidig som det ikke virker belærende på noen måte. Den tråkker ikke på noen tær og den får heller publikum til å stille en hel del spørsmål. Det samme gjelder karakteren Campion som opplever en rekke situasjoner som får han til å stille spørsmål om alt han har lært, om hans foreldre og deres motivasjon, og kjemper stadig med å prøve å finne sin egen vei.

Rasied by Wolves gir enormt mye i løpet av seriens tre første episoder, som er grunnlaget for denne anmeldelsen.

Mens den første episoden kan virke noe treg og enormt etablerende, legger den grunnlaget for alt vi skal oppleve videre i serien. Som anmelder kan man enten gå ekstremt i dybden, ellers må man ta et skritt tilbake, fremheve noen ting og la publikum selv stole på at denne serien uten tvil er verdt å se! For det er den!

Siden vi ikke kan skrive en tjue sider lang anmeldelse, må vi over på seriens kanskje mest fascinerende del, og det er noen av dens karakter og skuespillere.

Mother, spilt av danske Amanda Collin, gjør en fenomenal innsats med å bære seriens desidert mest interessante og uforutsigbare kort. På den ene siden er hun en robot, programmert til å fullføre sitt oppdrag og beskytte barna. På den andre siden får man vite at hun er en omprogrammert Necromancer. I denne serien er en Necromancer en type robot, skapt av Mithraic, laget for å ødelegge absolutt alt de kommer over. Mother oppdager at hun har krefter hun ikke har kjent til tidligere. Hun kan dermed transformere seg til en drapsmaskin som kan fly, endre ansikt, stemmer, og drepe alle hun ønsker. I kombinasjon med hvordan Mother oppfører seg, spesielt foran Campion, skaper det en uhyggelig stemning hvor man vet at bak det programmerte smilet, eller den programmerte omsorgsfulle moren, er en drapsmaskin.

Abubakar Sali, i rollen som Father, gjør også en god jobb, men står ofte i skyggen av Mother. Han fremstår mer omsorgsfull, mer forståelsesfull og er samtidig programmert til å fortelle en rekke vitser, som ofte faller flatt. Father blir gjort mer menneskelig i serien, dog vi minnes stadig på at også han er programmert og ikke et faktisk menneske. Han bringer ofte det menneskelige tilbake i serien med hans fremtoning, og også i hans samhandling med Mother.

Til slutt er det viktig å nevne Travis Fimmel i rollen som Marcus. Vi har valgt å ikke gå så mye inn på hans rolle i anmeldelsen da det raskt kan kreve for mye forklaring og bli enda mer spoiler-rettet. Det er dog viktig å nevne at Fimmel gjør en fantastisk jobb i rollen som Marcus og skaper en karakter med en rekke lag som man virkelig interesserer seg for. Vi får vite noe av hans historie, men allikevel er det mye vi må finne ut av rundt hans karakter og ikke minst rundt hans side som må ta opp kampen mot Mother. Marcus er nok den karakteren man ønsker å følge, mens Mother sin side er det man får presentert mest i seriens første tre episoder. Mother som drapsmaskin minner rent utseendemessig om Maschinenmensch fra Fritz Langs Metropolis (1927)

OPPSUMMERING:

Raised by Wolves er – etter å ha sett de tre første episodene – slik jeg ser det en fantastisk serie i Ridley Scotts ånd. Den fremstår som klassisk science-fiction. Man oppdager raskt det øde landskapet man føler man har sett før, et tilbakeblikk til den verden vi kom fra som ligner en ødelagt moderne verden som i Blade Runner, eller det at det til stadighet er fokus på hva som er inne i brystpartiet til roboter i sammenlignende grad som Alien, dog ikke det samme.

Det er fascinerende, kult, nytt (i en gammel innpakning) og interessant, og ikke minst en serie man kan stemple som kvalitet. Spørsmålet er om den er god nok til å fenge folk flest, eller om den vil bli en kultklassiker for de som elsker sjangeren.

Undertegnede digger de første tre episodene og gleder seg til de neste syv.