Anmeldelse: Proxima

Eva Green spiller astronauten Sarah. Hun er separert fra sin eksmann og bor alene sammen med sin åtte år gamle datter Stella (Zélie Boulant). Sarah blir valgt til en av tre astronauter som skal reise på et årelangt oppdrag til Mars. Sarah må i hardtrening og det blir vanskeligere å balansere karrieren med å være alenemor samtidig.

I de største romferdsfilmene ligger fortellingens hovedfokus på selve reisen utenfor jordas atmosfære og skillet mellom deres liv på jorden versus deres årelange reiser i det ytre rom. I Armageddon knytter vi sterke bånd til persongalleriet før de drar og møter farer på sin reise, mens i Interstellar etableres forholdet mellom far og datter tidlig i filmen slik at vi får medfølelse når de kjenner på sitt savn fra å være årevis fra hverandre.

Proxima er en mye mindre film hvor fokuset ligger på hva som skjer fra øyeblikket Sarah blir akseptert til å være med på romferden og vi følger henne deretter gjennom månedene før avreise. Dette gjør at filmen skaper et intimt forhold mellom publikum og Sarah. Når hun føler seg sliten føler jeg meg som seer sliten. Når hun står fast i et dilemma står jeg fast i et dilemma. Holder hun pusten under vann føler jeg på følelsen av å holde pusten under vann.

Eva Green er kjent for å spille gotisk-inspirerte karakterer i 300: Rise of an Empire, Penny Dreadful og Sin City: A Dame to Kill For. I Proxima spiller hun Sarah, en sterk og omsorgsfull, målrettet astronaut. Å snakke fransk, tysk, russisk og engelsk flytende gir henne sjarm og Green har stålkontroll i de mer mentalt-utfordrende scenene. Jeg har aldri sett henne spille på en så stor skala før (filmene hun har vært i har ikke gitt henne muligheten heller) og jeg er glad for at hun får muligheten til å utforske et bredere spekter innen skuespill. Forhåpentligvis får hun flere dramatiske roller i fremtiden – dette vil jeg gjerne se mer av.

Selv om Eva Green spiller godt så hjelper det ikke filmen dramaturgisk. Det er faktisk svært lite som skjer i løpet av de 100 minuttene filmen varer. Proxima består for det meste av øvelser, familiedrama og «briefing»-scener – alt filmet og klippet i samme tempo. Det flyter godt sammen, men den helhetlige følelsen er seighet.

Det virker som regissør og manusforfatter Alice Winocour (Mustang) vil skape et filmportrett av hvordan forberedelser og øvelser er for astronauter (spesielt fra en kvinnes perspektiv), men klarer ikke å skape utvikling i historien og det føles ikke ut som en komplett og ferdig film.

Aller mest interessant er følelsen av ensomhet og isolasjon som astronauter må føle spesielt i verdensrommet, men også i forberedelsene før avreise.

De må separeres fra sine familier flere måneder før avreise og er allerede tungt psykisk påvirket. For alenemoren Sarah er det utrolig ekkelt å måtte skilles så lenge fra sin åtte år gamle datter som allerede sliter med fag på skolen og som må ringes hver kveld før leggetid. Den kalde og usympatiske barnepsykologen Wendy (Sandra Hüller) som skal bygge bro mellom mor og datter skaper heller ikke så mye trygghetsfølelse for vår protagonist.

Det er modig tematikk og kreative relasjoner i rollegalleriet, men filmskaperen går ikke noe dypere og heller ikke så mye lenger i utforskningen på hva dette gjør med et menneskets psyke, spesielt hos astronauter.

Et godt eksempel er at Sarah har et uhelbredelig sår på leggen. Det blir verre og verre jo mer hun er separert fra datteren og det påvirker hennes prestasjoner under øvelsene. En interessant detalj og metafor som ikke får en løsning eller forklaring. Det blir heller ikke snakket om i siste akt av filmen og jeg forstår ikke hvorfor det ble introdusert i det hele tatt.

Flere hendelser og situasjoner virker til å bygge opp mot en klimatisk avslutning, men filmen ender i et svakt antiklimaks.

Filmen gjør en god jobb med å informere meg om tekniske detaljer og spesifikasjoner som astronauter må tenke på når de forbereder seg. Motsatt tyngdekraft og opp/ned-syn er fascinerende øvelser som jeg kunne observert i en evighet.

Eva Green løfter filmen med sin sterke prestasjon og gjorde seg fortjent til sin César-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle tidligere i år.

Å skildre livet til en alenemor på jorden og hennes seperasjon fra datteren før hun skal skytes ut i verdensrommet høres poetisk ut, men Proxima klarer ikke å skape filmpoesi.