Anmeldelse: Portrett av en kvinne i flammer

Portrett av en kvinne i flammer gir oss et herlig dypdykk i nyanserte karakterer.

Portrett av en kvinne i flammer (Portrait de la jeune fille en feu) er et historisk drama skrevet og regissert av Céline Sciamma.

Filmen ble hedret med den pretisjetunge Gullpalmen under Cannes Film Festiva 2019. Sciamma vant også beste manus under Cannes-festivalen for denne filmen.

Handlingen foregår på en isolert øy i Bretagne og omhandler en den unge maleren Marianne, som på slutten av 1700-tallet får i oppdrag å male et portrett av den kommende bruden Heloise.

Flere malere har forsøkt å lage et portrett av henne, men ingen har kommet noen vei, da Heloise nekter å posere og bli gitt bort til en ektemann.

Marianne må derfor utgi seg for å være en tjenestepike og forsøke å observere Heloise på nært hold og dermed gjengi henne etter hukommelse, noe hun opplever er en svært krevende oppgave. Dette forvandles etter hvert til et usedvanlig vennskap mellom de to og deres historie tar flere uventede vendinger.

Et portrett av en kvinne i flammer er en fantastisk flott fortalt historie med herlige og svært nyanserte karakterer.

Jeg følte hele tiden med alle karakterene og forsto dem på hver sin måte. Spenningen mellom karakterene på denne lille øya gir deg en følelse av isolasjon og det er hele tiden spennende å følge med karakterene.

Skuespillet i filmen er i toppklasse, noe som er det absolutt viktigste i en slik film som er så sentrert rundt sine karakterer og et så lukket og isolert miljø. Noémie Merlant og Adèle Haenel har en herlig kjemi sammen og spiller svært jordnære og realistiske roller og gir karakterene dybde. Jeg tviler aldri på at disse er ekte personer eller at noe er falsk.

Det som virkelig gjør filmopplevelsen her er det behagelige lydbildet som nærmest transcenderer oss inn i bildene, inn på den isolerte øyen og lar oss virkelig føle og kjenne på miljøet rundt. Bildene og fargene i filmen er sammen nesten malerier i seg selv, som skaper en vakker romanse mellom de to hovedkarakterene. Musikken av Jean-Baptiste de Laubier er også svært minneverdig og er med på denne transcenderende opplevelsen.

Det er en særdeles langsom film, men den føles ikke treig på noen måte. Den tar seg tid til å virkelig forstå alle karakterene og tar deg virkelig med inn i karakterenes verden. Et portrett av en kvinne i flammer er en av de vakreste filmene jeg har sett på kino i 2019 og anbefales varmt!