Anmeldelse: Pompeii

Nils Gaup og Stig Henrik Hoff liker å jobbe sammen. Foto: John Berge. Illustrasjon: Per Mork

Delvis historisk korrekt fremstilling veier ikke opp for svakhetene ved Pompeii.

Et faktum er at i år 79 fikk vulkanen Vesuv et massivt utbrudd. Den nærliggende byen Pompeii ble begravd av askenedfall noe som gjorde at menneskekropper ble bevart der de lå. Minst 2000 mennesker døde under de tragiske hendelsene, og etter arkeologiske utgravinger kan man i dag traske rundt i byen og se alt fra kropper og hus bevart.

Historisk spenstig, men nok til å lage spillefilm av?

Utfordringen med å lage fortelling av historiske hendelser er at seeren allerede vet en hel del om utfallet. Ta Titanic som eksempel. De fleste visste om skjebnen til luksusskipet før spilletiden av filmen tok seg til.

Den virkelige kjernen som holdt interessen flytende var derfor den forbudte kjærligheten mellom den adelige kvinnen og fattigdommens kjekkas. Et plott som har gått gjennom alle tider, inkludert Shakespeares Romeo og Juliet hvor to parter bryter normene for å oppnå hverandre. Selve bakteppet var de dramatiske hendelsene ombord på luksusskipet.

Engelskfødte Paul W.S. Anderson hiver seg på samme tog, men uten å mestre sporet. Regissøren har stor erfaring innenfor det å skape film, men med navn som Alien vs. Predators og Death Race, har han aldri oppnådd de store titlene.

Pompeii starter nesten mesterlig med en ung gutt som mister sin familie under Romerrikets nådeløse erobring. Clinton Shorter komponerer musikken her og legger opp til et lydspor som sikter mot episk. Med mørke bildetoner og grafiske hendelser settes man i riktig stemning. Vognen er på passende vei helt til erkefienden selv, Kiefer Sutherland åpner munnen. Stemmen er like innøvd som nærmeste Disneyskurk og med det ødelegges kraften i motstanderen. Det blir for kunstig.

Få filmer med Gladiatorer som utgangspunkt kan konkurrere med Russel Crowes utførelse og Ridley Scotts tolkning fra tusenårsskiftet. Når Pompeii velger samme bakteppe blir det dermed vanskelig å unngå sammenligning. Men Andersons utgave er mye mer pen og pyntelig, til tross for slaverienes umenneskelige behandling i filmen, har denne gruppen krefter og styrke uten like.

Filmen er en ren og yndig fremstilling som ikke mestrer å bygge opp under den dystre motsetning mellom fange og undertrykker som den burde. Kit Harington spiller den unge gladiatoren Milo og forblir et speilbilde av nærmeste boyband. Om ikke modellhåret sverter øynene dine så vil gigantmusklene hans gjøre det. Skuespilleren sier selv i et intervju med Vulture at han ville gjøre en kroppsforandring og at han ble helt avhengig av det. Treneren hans responderte med at han ikke behøvde å holde på slik og at skuespilleren var i fare for å få en psykisk lidelse i forhold til kroppsbildet sitt.

Med et budsjett på drøye hundre millioner dollar hadde man også forventet at det visuelle skulle være på plass. Avatar hadde riktignok det dobbelte å bryne seg på, men med teknologiens fremgang skulle man forvente bedre bilder. Bygninger og landskap ser vasne og ofte falske ut. Ødeleggelsene er heller ikke like spenstige og nær-død-opplevelsene kommer så gjentakende at de dabber i interesse. Filmskaperne har for eksempel fått kritikk for å innlemme flyvende flammesteiner. Dette er ikke historisk korrekt, men med regisørens egen innrømmelse forklart som forsøk på å skape spenning. 3D-effekten er også lite brukt. Sjeldent kommer detaljer «ut av bildet».

Til filmskapernes forsvar så har de også mottatt positive kommentarer om konstrueringen av byen med blant annet at mange historiske detaljer er på plass. Arkeolog Sarah Yeomans lovpriser de små detaljene med for eksempel politisk graffiti på bygningene og høynede steiner i gatene. Ruinene av Pompeii eksisterer jo i virkeligheten og byen ble gjenskapt med helikopterbilder og deretter datamanipulasjon over dette. Mitt poeng forblir at det er for tydelig at dette er data og man flyttes ikke over til troen på fiksjonen.

Pompeii prøver å blande forbudt romanse, katastrofe og urettferdighet i samme kake. Men med skuespillere håndplukket fra TV og ikke film og i en pyntelig setting, svinner temaene hen. Filmen har nok en viss historisk verdi siden den gir et innblikk i livet på tiden, men stort mer enn det har den nok ikke å tilby.