Anmeldelse: Pitch Perfect 2

Rebel Wilson er tilbake i rollen som Fat Amy i Pitch Perfect 2.

God stemning og godt med humor fra start til slutt, men Pitch Perfect 2 har en historie som ikke er særlig fengende.

Pitch Perfect (Jason Moore), filmen om college-foreningen som synger a-cappella, gjorde det overaskende bra i 2012. Gode kritikker og en inntjening på 65 millioner dollar banet vei for oppfølgeren Pitch Perfect 2. Her hjemme ble den sett av i overkant av 25.000 personer på kino og hadde en omsetning på litt over to millioner kroner.

Det er nok noe i ordene om at TV-serien Glee var et perfekt springbrett for en film som Pitch Perfect. Kjente pop-sanger som synges i en unik stil med et morsomt sceneshow, har skapt en moderne twist på hva Sister Act (Emile Ardolino) gjorde i 1992. Sang og kor ble gjort kult igjen og Pitch Perfect 2 fortsetter i samme spor som den første.

Den første filmen avsluttet med at gruppen, «mot alle odds», gikk av med seieren i det amerikanske collegemesterskapet. Det er nå tre år siden sist vi møtte gruppen The Barden Bellas og de har nå hele tre mesterskapseire bak seg. Filmen åpner derfor rett inn i et show, et show som ender i katastrofe, en spjæret kostyme og president Obama og kona som ikke setter pris på utsikten av underlivet til Fat Amy – vi som seere slipper heldigvis denne unike utsikten.

Narrativet i Pitch Perfect 2 virker formelbasert uten like. Det er en komedie og ofte er disse produsert gjennom faste byggeklosser av narrative hendelser, men det kunne vært gitt rom for noe mer originalitet. Vi følger The Barden Bellas kamp mot gjenreisning etter katastrofeshowet, noe de kun har mulighet til å gjøre i den internasjonale konkurransen – etter å ha blitt ekskludert fra alt annet. Problemer løses med teambuilding og en gjenfinning av sanggleden, deretter er det tid for konkurranse.

Naturlige problemer dukker opp. Gruppen mister sin «it»-faktor og Beca (Anna Kendrick) som var en av de store bidragsyterne i den første filmen, har fått seg jobb og har hodet andre steder. Historien til Beca kjører litt sitt eget løp uten at jeg føler den gir noe nytte til gruppen eller filmen i så måte. Rebel Wilsons karakter, Fat Amy, har også sin egen historie på si. Hun roter rundt med Bumper (Adam DeVine, kjent fra Modern Family) og tilslutt erklærer hun sin kjærlighet til ham. Dette forblir en handlingslinje i filmens narrativ som ikke engasjerer noe særlig. Den er søt og litt morsom, men kanskje mest klein og ikke spesielt godt filmet. Jeg kunne fint vært den foruten.

Rent visuelt er det lite å fremheve spesielt i Pitch Perfect 2. Utsnittene er etter læreboken og musikk-nummerne gires opp med raskere klipping og mer fart generelt. Noe jeg stusset veldig over er Fat Amys båttur over til Bumper. Det hele virker stivt og dårlig gjennomført, båten som skal være i bevegelse ser ut til å stå bom fast og det hele forstyrrer min oppfatning av filmens virkelighet.

Det er Elizabeth Banks som står for filmens regi. Hun er nok for mange mest kjent som skuespiller og har til nå kun fire ferdige titler på sin regissør-CV. Av disse er Pitch Perfect 2 den første langfilmen og med dette har hun blitt gitt mye tillitt. Hun gjør også en formidabel jobb, men mangler sin egen signatur på filmen. Dette kan nok gjøre at en film med et noe platt manus, heller ikke har blitt løftet frem det lille ekstra.

Et positivt bidrag er under konkurransen som foregår i København. Filmingen her slipper opp fra læreboken og bruker heller inspirasjon fra hvordan musikkfestivaler ofte dekkes av TV-kanaler. Filmen får plutselig et noe dokumentarisk preg over seg og situasjonen karakterene befinner seg i. Til tross for at filmen bryter sin egen visuelle stil, får filmen et slags fotfeste utover komikken, som skal lede oss opp mot alvoret som er det avsluttende sangnummeret til The Barden Bellas. Den siste sangen gjennomføres godt – men skulle også her ønske at jeg ble litt mer overbevist over at de var bedre enn tyskerne. Seieren er allikevel så opplagt gjennom genrekonvensjonene at vi ikke en gang får se premieutdelingen.

Det som bærer Pitch Perfect 2 er en hel del morsomme situasjoner, godt plasserte one-liners og de riktige karakterene som sier de riktige tingene. Rebel Wilson er både corny og rar, og alt hun sier passer perfekt til hennes karakters holdning. Beca på sin side er mer klønete og klarer aldri komme med noe godt comeback i det hun står ansikt til ansikt med de tyske erkerivalene, Das Sound Machine. Chrissie Fit, som spiller Flo, har også fått en god del hysteriske linjer som avleveres med perfeksjon og hun er en gledelig overraskelse i mellom de mer opplagte vitsene i filmen.

Pitch Perfect 2 er en solid feelgood komedie og det er umulig å ikke le når spillere fra Green Bay Pacers skal synge Destiny’s Childs Bootylicious. Andre sanger vi kan synge med på er Wrecking Ball, Poison, Run of the World (Girls), og ikke minst et innslag av Baby Got Back av Sir Mix Alot. Populær musikk, fiffet godt opp er en formel for god stemning og filmen har en bra stemning fra start til slutt. Fysisk og verbal komikk kommer på løpende bånd og det er imponerende at de i stor grad unngår de mest ekstreme lavmåls-vitsene vi ofte ser i komedier. Men noe er det jo så klart. Det er lettbeint og morsomt fra start til slutt. Minner her alle på at man ikke skal gå i det rulleteksten starter, her kommer det et festlig siste klipp.

Å seile på humor holder allikevel ikke til en toppkarakter. Historien er tynn og man blir likegyldig til de fleste karakterene. Filmen mangler også som sagt originalitet, til tross for at den ser ut til å ha stjålet det beste fra en rekke andre filmer. Rammen til Bring It On (Payton Reed, 2000), konseptet til Glee, lavpanna humor noe ala American Pie (Paul Weitz, 1999) stil og kommentatorer som fremstår etter samme formel som de fra Dodgeball (Rawson Marshall Thurber, 2004). Så er det jo tyskerne som nok en gang er de store og slemme. Det er kanskje blitt en plikt å gi rollen til tyskerne, men utenom at de snakker en underlig form for tysk-engelsk, kunne det like gjerne vært noen andre denne gangen – til tross for at det åpner for å tylle med David Hasselhoffs suksess i Tyskland.

Pitch Perfect 2 er en god oppfølger med mye humor. Det er en feelgood film hvor latteren vil sitte løst hos de som ser på. Om det så skal bli en tredje film av samme art er det mye som må gjøres for å holde denne sjangeren i live.

Takk til SF Kino Tønsberg for presseadgang.