Anmeldelse: Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge

Det er ingen som synger «Yo Ho» og ingen skattekart markert med «X» i den nyeste skuffelsen i sjørøverserien, Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge. 

Hvem skulle tro at en attraksjon i Disneyparker kunne føre til fem filmer over 14 år? At en gruppe robotsjørøvere kunne bli til en serie med filmer som tjener milliarder?

Etter alle disse årene er én ting sikkert: dagene med episke sverdsving, skipskamper i høy sjø og velskrevede karakterer er langt borte. Det vi har igjen er en alkoholisert Jack Sparrow og en «greatest hits»-kompilasjon fra tidligere og bedre filmer i en serie der alle involverte burde bare gå planken.

Seere husker vel Will Turner og Elizabeth Swann og det kule tentakkelfjeset Davy Jones fra den opprinnelige trilogien. Ingen av dem er tilbake, men seere kan se frem til retur av din favoritt ape Jack og førstestyrmann Gibbs … Nei, jeg liker ikke dem heller.

Med i denne sjøreisen har vi nykommerne Brenton Thwaites og Kaya Scodelario som skamløse kopier av Will og Elizabeth, men da uten den samme sjarmen. Brenton spiller sønnen til Will, men selv om han ligner mye på Orlando Bloom, er han ikke hovedrollemateriale. Scodelario spiller en ny protofeminist ala Elizabeth, en astronom som blir dømt til døden, for om du er en vitenskapskvinne må du tydeligvis være en heks.

Vi har sett Jack Sparrow kjempe mot en hær av døde sjømenn, sjømennenes djevel Davy Jones, i et episk slag der hele sjørøververdenen sto på spill, samt mot den mest berømte sjørøveren Svartskjegg. Nå bestemte Disney seg at neste steg burde være enda hær av døde sjømenn? Seriøst?

Av en eller annen grunn spiller Javier Bardem en spansk kaptein som er ute etter hevn fordi Jack Sparrow forbannet ham til å bli vandød. Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge fokuserer på å gi unødvendige svar til spørsmål ingen stilte som Hvor fikk Jack hatten sin fra? Hvor kommer kompasset til Jack fra? Men svikter faktisk å gi et konkret svar på akkurat hvordan Salazar ble forbannet.

Geoffrey Rush dukker opp igjen som Hector Barbossa og han presenterer uten tvil filmens beste prestasjon. Barbossa er nå en sjørøver som nyter sin suksess og absolutt hater å bli involvert med Jack en gang til. I tillegg gir Rush en dypere emosjonell side til Barbossa som vi ikke har sett før.

Den norske regissørduoen Espen Sandberg og Joachim Rønning har en evne til å filme scener i høy sjø, som de viste med Kon-Tiki. Dessverre har dem ikke Gore Verbinskis evne til å lage en episk film uansett hvor dårlig manuset er. Denne filmen har mange svakheter, men ingen større enn at Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge glemte hva som gjorde originalen så gøy.

Det finnes ingen sverdsvinging, bare en biteliten skipkampscene, samt ingen gode sidekarakterer for å holde opp tempoet. Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge har mange imponerende filmsett, men de inneholder lange og helt unødvendige scener som gjør at en to timers lang film føles som fire.

Fra starten ser vi en lang actionscene fra et bankrøveri og en bygning som blir trukket gjennom en by. Den har ingenting med handlingen å gjøre, men likevel må vi se den. Det absolutt verste er en gjesteopptreden av Paul McCartney som var så unødvendig og poengløs at den tok meg helt ut av filmen.

Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge har den samme fordelen, og det samme problemet som Jurassic Park: de er de eneste filmene i sine sjangre. Om du vil se en film om sjørøvere, har du ingen andre valg enn denne i 2017.

Det er fremdeles digg å se hvordan Jack Sparrow finner sin vei inn og ut av problemer, men nå føles det helt unødvendig å vite om enda en ny overnaturlig skurk som ble forrådt eller lurt av Jack.

Vær så snill, Disney. La denne franchisen gå planken og forsvinne!