Anmeldelse: Phantom Thread

10 år etter den strålende There Will Be Blood er regissør Paul Thomas Anderson og en av vår tids mest kritikerroste skuespillere, Daniel Day-Lewis, tilbake med et samarbeid i form av Phantom Thread og det som sies å være Day-Lewis siste rolle noensinne.

I likhet med duoens forrige samarbeid, There Will Be Blood, er Phantom Thread et periodedrama, denne gang satt til 1950-tallet i London, hvor Daniel Day-Lewis spiller den komplekse kjoledesigneren Reynolds Woodcock.

Woodcock er en disiplinert, kontrollerende og streng mann som krever at alt skal skje på hans egne premisser, men også et elegant vesen som sjarmerer alle rundt seg. En dag besøker Reynolds en restaurant utenfor byen og faller for Alma (Vicky Krieps), en av servitørene der.

Woodcock imponerer Alma med sin sjarm, og tar henne med til arbeidsrommet sitt hvor han måler henne og lar henne stå som prøvemodell. Det som ser ut som forspillet til en romantisk kveld tar fort en brå vending mot nedverdighet da Woodcocks søster og assistent plutselig befinner seg i rommet og de begge setter sine kritiske øyne på Almas kropp mens de diskuterer hva slags kjoler som kunne passet henne.

Phantom Threads største problem er at den ikke evner å sette hovedkarakteren Woodcock i et kritisk lys, før alt for sent i filmen. Woodcock behandles som et geni, men han er en usmakelig person som kritiserer alt og alle rundt seg og forventer at alt skal skje på hans egne premisser. Kvinnene rundt ham blir fremstilt som tjenere som gjør hva enn det store geniet ønsker.

Det gis stadig hint til at Alma er en sterk personlighet, som blant annet tør å snakke tilbake til mobberen som Woodcock virkelig er, men dette får aldri rom til å utfolde seg som karakterutvikling, men blir snarere brukt som et plot-virkemiddel.

Woodcock er åpenbart en problematisk figur, og derfor skulle jeg gjerne sett at filmen gikk lenger for å nyansere måten vi ser ham på. Manuset forsøker å gjøre dette mot slutten av filmen, men det blir for lite og for sent, da vi allerede har brukt lang tid på å se Woodcock gjennom Almas beundrende øyne, og gjennom selve filmens beundrende blikk understreket av filmatiske virkemidler, som hvordan kameraet stadig fokuserer på Woodcocks grasiøse bevegelser og presisjon i samspill med svært vakker kinematografi og den følelses-ledende musikken signert Johnny Greenwood fra Radiohead.

Phantom Thread er en kompetent film med svært godt håndverk, noe som er et konstant kjennetegn i regissør Paul Thomas Anderson sine filmer. Regissøren er åpenbart en utrolig dyktig kunstner som har mestret sitt uttrykk, men denne gangen holder det ikke til målstreken. Det skal sies at filmen gjør sin del for å nyansere maktforholdet i sin tredje akt, men jeg syns ikke dette fungerer når filmen har brukt så lang tid på å bygge opp Woodcock nærmest som en frelser.