
KINOFILM : Peppermint
FILMFAKTA
Norgespremiere: 28.09.2018
Sjanger: Action, Drama, Thriller
Skuespillere: Jennifer Garner, Richard Cabral, John Gallagher Jr.
Regi: Pierre Morel
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Lengde: 1 t. 42 min.
Produksjonsår: 2018
Distribusjon: SF Studios
Aldersgrense: 15 år
Begrunnelse: Store mengder draps- og voldsskildringer gjør at denne filmen får 15-årsgrense.
HANDLING
Vi møter en kvinne, Riley North fra en vanlig familie i USA, som uforklarlig får sin mann og datter myrdet av mafiaen. Filmen handler om at hun kommer veltrent og voldelig tilbake, for å slakte alle som hadde skyld i mordene.
Peppermint er vel akkurat det man kan forvente fra skytefilm-regissør Pierre Morel (The Gunman, Overload).
Vi får en slags «feelgood»-hevnhistorie, som denne gang kanskje forsøker å være litt feministisk.
I det minste er det en kvinnelig hovedrolle, spilt av Jennifer Garner, som hevner seg på slemme menn, mens kvinnene stort sett er snille og rettferdige.
Egentlig burde ikke filmen selges inn som thriller eller action, men superheltfilm. Da selve historien har mye mer til felles med Batman enn Kill Bill. Historien minner også om The Punisher (filmene – og serien på Netflix).
Det er vanskelig å ikke bli revet med, når vår helt, Riley North, egenhendig hamler opp med alt som er av skurker, narkoligaer og korrupt purk. Hun er en såret binne, barn og mann er brutalt myrdet, og nå har hun ranet et militært våpenlager så nå er hun tung på labben. Du kan vel være blodlukta?
Filmen får opp pulsen gjennom god rytme i klipp og musikk, samt med mye rå vold, vakkert skildret gjennom kameralinsen. Det er lagt inn litt hjerteskjærende stemning for å få følelsene i gang, datterens bursdagsselskap der ingen dukker opp. I tillegg til noen veldig enkle grep underveis i filmen for at vi skal skjønne at Riley North fremdeles har følelser. I store deler av filmen er hun likevel mer en endimensjonal ensom «Rambo», eller en avatar i et skytespill.
Hun, og stuntkvinnene, er jævlig gode i kampscenene, men jeg tror ikke helt på andre følelser enn smerten – hun blir nemlig såret hele tiden – og målbevisstheten hennes.
Én ting, som jeg finner utrolig irriterende, er at hevneren blir sett som gal, crazy, psykisk ustabil, psykotisk. Der en manns hevn kan være rasjonell, rettferdig, målrettet, så må også denne filmen portrettere kvinnen som smågal.
Forsøket med å lage en historie fra et kvinnelig synspunkt feiler på grunn av dette, mener jeg. Men det er mulig jeg har gått glipp av poenget, at alle andre syns hun er gal, mens hun ikke er det? Uansett er det ingen utvikling i karakteren, annet enn en altfor overflatisk kontrast mellom glad, fattig mor og kone opp mot «fem år etter» når Riley North har blitt en rå og uslåelig drapsmaskin.
Imidlertid er ikke filmen forutsigbar hele tiden, den tar seg mer og mer opp i intensitet mot slutten, og har noen vendinger som både er litt overraskende og interessante. Spesielt liker jeg at de som heier på Riley North er de fattigste, de som lever i USA sine parallelle samfunn, samt de som følger henne på sosiale media. Jeg mistenker at dette er mest kommersielle grep, for at filmen skal føles aktuell, fordi det hele ender ikke med en spennende sosial analyse.
Peppermint er en underholdningfilm, og den lever opp til begrepet – den er underholdende. Likevel forventer jeg noen bi-karakterer med litt dybde og relasjoner, eller i det minste noen som gir litt «comic relief» underveis. Det er mange biroller, som purk og FBI, men ingen som gir historien noe særlig ekstra. Narkoligaen er rimelig standard klisje-latino, der bossen selv tilber en dødsengel-versjon av Maria. De er der mest for at vår heltinne skal ha noen å slakte.
Peppermint er verdt å se om du liker skytefilm, men det er mange filmer i denne sjangeren, og mange som er mye bedre. Peppermint når ikke opp til knærne av Kill Bill eller Menn som hater kvinner.
Det er flere grunner til dette, manglende dybde i historien og karakterene er det viktigste, og selv om filming og musikk er godt utført, er det ikke spektakulært, ikke noe som får håret til å reise seg på armene. Hevnerne i de nevnte filmene har en nerve og tilstedeværelse på lerretet som hverken de flotte musklene eller trutmunnen til Garner kan matche.
Kanskje det mest vellykkede er «film noir»-grepet, der mye av filmen foregår i mørke om natten, og gjerne i skitne slum-strøk. Den store grafittien som brer sine vinger over de i samfunnet som er uten beskyttelse, hjalp også til med feelgood-feelingen, følelsen av rettferdighet i en ond verden.
«La oss gi dem en på trynet», som datteren til Riley North sier den dagen hun selv skal bli myrdet.
Facebook
RSS