Anmeldelse: Peninsula

Fire år etter katastrofen i Train to Busan er hele den koreanske halvøya satt i karantene.

De få koreanerne som har klart å komme seg til Hong Kong lever i fattigdom på bunnen av samfunnet. Når en kriminell bande vil hente ut en lastebil med penger et sted i byen Incheon, rekrutterer de fire koreanske flyktninger som må reise tilbake til halvøya.

I Train to Busan foregikk det aller meste av handlingen på et tog. Vi så glimt av den totale zombie-apokalypsen, men for det meste fulgte vi vanlige folk som forsøkte å bekjempe zombiene med balltre og gaffatape. Nå befinner vi oss i en kollapset millionby med zombier overalt. I tillegg har våre helter et rikholdig arsenal med våpen og god trening i å bruke dem. Slikt blir det så klart moro av.

Det blir fort klart at dette er i mye større grad en actionfilm enn en skrekkfilm. Her er det eksplosjoner, ville biljakter og en svært heftig «cagefight» mellom en gruppe menn og en stor flokk zombier. Samfunnet har falt sammen og en ny, Mad Max-aktig verden har vokst frem. Spørsmålet blir om det er zombiene som er de virkelige monstrene i denne nye verdenen?

Der man i den forrige filmen tok opp klassesamfunnet og brukte toget og kampen for å komme seg fremover, en togvogn av gangen på en mesterlig måte, er det nå i større grad flyktninger, og hvordan de blir taperne i en krisesituasjon, som er i fokus.

Men etter at filmen kommer seg skikkelig i gang er den biten av filmen mer eller mindre glemt til fordel for zombier som springer, svært slemme gategjenger som dreper for fote og en nesten uendelig biljakt med en lastebil som er som hentet ut fra Mad Max: Fury Road.

Der Train to Busan klarte å levere en svært spennende historie, blandet med noen intense nervepirrende sekvenser og en tårevått avslutning, er nok ambisjonen denne gangen ikke stort mer enn å underholde publikum i knappe to timer, og det lykkes jo filmen greit med.

Men regissøren må likevel skru opp sentimentalitetsnivået kraftig mot slutten, men makter ikke å matche Train to Busan. Da jeg for fire år siden satt med en gigantisk klump i halsen og tørket tårer for harde livet, blir jeg her bare sittende å lure på om ikke filmen skal gjøre seg ferdig snart. Jeg bryr meg rett og slett ikke like mye om karakterene i denne filmen og dermed makter jeg heller ikke å engasjere meg så mye i følelseslivet deres.

Når det er sagt så leverer filmen til de grader på de punktene den skal levere på. Den mangler det lille ekstra som kunne løftet den opp til noe mer, men dette er likevel noe av det beste innen action du kan se på kino for tiden.