Anmeldelse: Parasitt

Bong Joon-hos Parasitt gjør det som virker umulig: den appellerer til et masse-publikum samtidig som den tilfredsstiller filmkritikerne, og det er lett og forstå hvordan denne filmen har tatt verden med storm.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente da jeg satte meg i den fulle kinosalen en mandagskveld i Trondheim, men det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde hørt rosen fra Cannes. Og jeg ble ikke skuffet.

I Parasitt møter vi Kim-familien, bestående av et par foreldre med to voksne barn, alle arbeidsledige, idet de er i ferd med å miste alt. Lykken snur når sønnen Ki-woo overtar jobben som engelsklærer for rikmannsfamilien Parks datter. Slik starter eventyret hvor familien Kim klekker utspekulerte planer for å ta over alle arbeidsrollene i Park-huset.

Første halvdel av filmen fungerer som en komedie. Humoren er kjapp og enkel, og baserer seg på universal tematikk som gjør den tilgjengelig for et utenlandsk publikum. De lettlurte medlemmene i Park-familien gjør det ikke vanskelig å slippe en latter eller fem på deres bekostning, og så lenge ingen kommer til skade er jo dette en vinn-vinn-situasjon.

Dog, typisk for koreansk film, tar Joon-ho hele konseptet til elleve. Filmen er morsom – helt til den ikke er det lenger. Når ting begynner å gå galt snur stemningen raskt og dominerende; og effektive virkemidler som lyd, lys og bilde brukes for å understreke den tunge svingen mot et mer alvorlig narrativ. Spenningskurven stiger og stiger uten mål, og snart sitter du i en nervøs og urolig sinnstemning, usikker på hva som skal skje videre.

Parasitt er et audio-visuelt mesterverk. Lyddesignet og musikken tar stor plass i filmen, og akkompagnerer narrative idéer til det ytterligste, slik at filmen får et tidløst preg. I tillegg viser Joon-ho at han mestrer den visuelle kunsten. Filmens bilder er fotografiske kunstverk i seg selv, samtidig som de skildrer omverdenen. Spesielt her får du sterke inntrykk av de to familiens sosiale status. For eksempel bor familien Kim i en kjeller, så lavt at til og med toalettet står høyere enn dem, mens familien Park ikke engang ser ned på gulvet.

Selv om filmen treffer det generelle publikumet godt, er det nok av ting å sette seg inn for den spesielt interesserte. Symbolikken eksisterer i mange lag; her har du trapper, steiner, frukt, kunst, vann, og mye mer du kan lese om du vil få det lille ekstra ut av filmen.

Jeg har prøvd å finne noe å pirke på i Parasitt, men det viser seg svært vanskelig. Så å si umulig! Det verste jeg kan si, er at filmen ligger i en moralsk gråsone. Det er vanskelig å heie 100 prosent på hovedpersonene – men det er vel også poenget. Du forstår hvorfor karakterene tar de valgene de gjør, og du kan nesten ikke klandre dem heller, gitt situasjonen de befinner seg i. Jeg savner likevel en avslutning som etterlater seg publikum i stillhet. Er det noe filmen mangler, så er det innflytelse. Det er lett å forstå filmen, men vanskelig å bryte inn i samfunnskritikken som skildres her, på godt og vondt.

Parasitt viser ingen kompromissvilje; her får du komedie, spenning og drama. Filmen beveger seg over den fine linjen mellom fantastisk og realistisk. Bong Joon-ho blir bare bedre og bedre, og jeg tror ikke jeg er den eneste som gleder meg til å se mer. Koreansk film har de siste årene vist seg å være på et helt eget nivå, og det er tydelig at det er et behov i filmens landskap for dette nye og friske pustet.