Anmeldelse: Overlord

Jeg visste ikke hvor mye jeg savnet en ekte nazizombie film før jeg så Overlord. Ganske mye viser det seg, for dette var himla gøy.

Jeg vet vi har hatt de norske filmene Død snø (2009) og Død snø 2 (2014), men det er mer komedier. Overlord er ekte saker. Brutal og underholdende. En film som føles som den kom fra en annen æra.

Overlord foregår rett før den ikoniske D-dagen. En gjeng soldater har fått i oppdrag i å sprenge ned et radiotårn, slik at de alliertes bombefly kan bistå under selve landingen på stranden i Normandie. De møter umiddelbart trøbbel, og trøbbel blir det ikke mindre av når de kommer til den franske landsbyen radiotårnet er i, og finner nazister som driver med noe merkelig forskning. Det gjør oppdraget deres betraktelig vanskeligere.

Dette er ikke noe dyptpløyende analyse av andre verdenskrig. Strengt tatt kunne denne filmen foregått når som helst, men det er noe innebyggende interessant med nazister som driver med okkult vitenskap. Overlord finner ikke opp kruttet på nytt, men det kruttet den bruker smeller som bare det. Den klarer det magiske ved å koke ned sjangeren til sin reneste form, og fjerne alt annet unødvendig. I Overlord er det ikke vanskelig å forstå hva som skal skje, men der er akkurat nok av overraskelser, samt det blir gjort såpass underholdende at det ikke gjør noe. Den later ikke som den klarer å lure oss. Filmen er mer opptatt av at vi skal ha det gøy med det som skjer.

Overlord er en film som egentlig bare trenger å oppfylle visse krav. Er den gøy? Er den blodig? Er nazistene jævlige? Er zombiene kule? For meg, så var svaret ja på alle disse spørsmålene. Og det var herlig. Den er akkurat det man tror den er, og du vil nok allerede nå vite om dette er en film for deg.

Zombiene og volden føles ekte. Det er ikke et CGI-bonanza som lignende filmer ofte kan være. Det er skittent og ekkelt. Akkurat som det skal være. Det er selvfølgelig dataanimasjon også her, men det er brukt på en bra måte. Det er heller ikke overflod av vold og blod. Det blir mer brukt for at det som er der skal gjøre inntrykk. Det er en voldsom film, men langt unna å bli en splatter. Det er med på å gjøre filmen, og volden mer ekte og troverdig. Da sitter det mer i kroppen.

Det denne filmen har forstått, er at karakterene må bli tatt seriøst, og være troverdige. Selv i en B-film som dette, så må det være et minimum av dybde hos dem. Det trenger ikke være veldig mye, men bare en smule, så blir det lettere for oss å bry oss. Karakterene må også ta det som skjer i filmen seriøst, og reagere troverdig. Det er på den måten, vi kan både ha det gøy, syns ting er ekkelt, og bli redd til tider. Ingenting er tøysete, selv om det er nazister som forsker på mennesker og skaper zombier.

Overlord er en film bygget opp av arketyper innenfor sjangeren. Både skrekkfilmsjangeren, og krigsfilmsjangeren. Karakterene har sin greie, sin måte å være på. De vil ikke være noe du ikke har sett om du har vært borti denne typen film før. Det som gjør at det blir så vellykket at regissør Julius Avery vet hva han vil med disse karakterene, og hvordan de passer inn i historien. Avery kan åpenbart denne sjangeren, og har lagd en film som til dels føles som en hyllest, og til dels føles som sin egen greie.

Det er bare en underholdende film, med nok blod og gørr til å gjøre de fleste fornøyd. De kunne kanskje gått enda litt lenger, men det er mer et personlig ønske. Det er en nazizombie film, satt til andre verdenskrig som tar seg selv seriøst på de riktige måtene. Du begynner å bry deg om karakterene, og det har litt mer tyngde enn man kanskje skulle forvente. Det er det som gjør filmen så forfriskende. I seg selv er dette en type film som ikke blir lagd så ofte lenger, og når rammen rundt er så bra kan jeg ikke se for meg at det ikke blir en god tur på kino. Hvis ikke, har man mest sannsynlig gått feil, og burde skjønt at det ikke var noe for deg i utgangspunktet.