Anmeldelse: Once Upon a Time In … Hollywood

Saft suse! Tarantino beviser nok en gang hvor glad han er i film og gjør sitt ypperste på å få dette på lerretet.

Med en tittel som Once Upon a Time … In Hollywood (stilisert med tre punktumer foran Hollywood i plakatdesignet, som om han skiller eventyrfortellingen fra filmproduksjosdistriktet), forteller Quentin Tarantino en ting klinkende klart. Dette er hans drømmeland, og vi er alle invitert!

Etter å ha tatt hjem Oscaren for The Revenant i 2016, vender Leonardo DiCaprio snuten tilbake til storskjermen. Her spiller han western-stjernen Rick Dalton, som begynner å innse at han er en fallen stjerne. Industrien er i endring. I western-serien Bounty Law var han assistert med sin kollega Cliff Booth (Brad Pitt), som var hans stuntmann.

Denne duoen er uatskillelig og etter at western-serien ble kansellert streber de etter nye jobber. På samme tid innser Dalton hvem som har flyttet inn i en Hollywood-villa rett ved siden av ham. Roman Polanski, helt fersk etter suksessen Rosemary’s Baby, sammen med sin kone Sharon Tate (Margot Robbie).

Handlingen i avsnittet over virker allerede som om Tarantino har kombinert to forskjellige filmer. Med en spilletid på 2 timer og 40 minutter er det mye å svelge. Derfor skulle man tro at filmen kom til å ha kapittelinndeling og store hopp i tid ala Pulp Fiction, men vi reiser på en overraskende strømlinjeformet linje gjennom diverse små fortellinger og situasjoner i 1969.

En fantastisk klippejobb har blitt gjort, men man kunne nesten satset på en miniserie med det som blir presentert her. Det er tross alt et vannvittig rollegalleri i dette verket, som alle gjør en strålende innsats, deriblant den siste prestasjonen til Luke Perry, som døde i februar 2019. Limet i filmen blir forholdet mellom Dalton og Booth, som gjennom formidable skuespillerprestasjoner oser av strålende kameraderi. Det er rett og slett deilig å se på.

I dette Hollywood-eventyret er Booth og Dalton som de klassiske ridderne eller brødrene vi ser i ulike folkeeventyr gjennom historien, som plukker med seg erfaringer og møter på diverse skapninger mens de reiser gjennom kongeriket. Så er gjerne en av dem rik og den andre fattig. Her drar de uatskillelige brødrene gjennom neon-fylte Los Angeles i sommervarmen. I Tarantinos eventyr er det ikke nisser eller trollmenn på veien. Det er hippier og filmstjerner (og en voldsom stor mengde sigaretter). Booth og Dalton er selvsagt fiksjonelle, men havner i morsomme hendelser som både er historisk korrekte og rent oppspinn. Dette kommer til det mange kan stille spørsmål til i denne filmen og som må gjøres veldig tydelig.

Tarantino er en pastisj-regissør, som kombinerer sjangertrekk og visuelle komponenter fra sjangre han liker. Filmen hans Death Proof er nok i overkant mye referanse, som om det vi ser ikke er mer enn en hyllestfilm. Noen ganger er det viktig å få hodet ut av sanden og se hva man presenterer publikum. Jo større interesse man har for film og filmhistoriens undergrunn, jo mer får man ut av verkene hans. I Once Upon a Time … In Hollywood kan man kanskje stille spørsmålet om hvor viktig det er at man kjenner til filmhistorie før man ser filmen.

Man vil nok komme bedre ut om man sitter med noe kunnskap. Særlig i skillet mellom virkelighet og fiksjon. Jeg ønsker å gjøre det klart for alle seerne at Tarantino maler om historien på en veldig moden og meta måte. Dette er kanskje Tarantinos mest tålmodige og «voksne» film. Du har selvsagt den klassiske dosen du forventer med antihelter, blod, vold og fotfetisj, men vi ser det med litt nyanserte briller i dette verket.

Tarantinos kjærlighetsbrev til filmindustrien er fargerikt og underholdende. Han tar noen interessante grep i skillet mellom eventyret og den mørke filmindustrien som står bak den praktfulle fasaden. Verket er nok mest rettet mot filminteresserte, men han lander en solid fortelling, kraftig hjulpet av en kanonbra duo, som kan nytes av de fleste.