Anmeldelse: Olsenbanden – Siste skrik

Den velkjente stemningen settes tidlig i den nye Olsenbanden-filmen: Egon (Anders Baasmo), Benny (John Carew) og Kjell (Elias Holmen Sørensen) skal gjennomføre et enkelt kupp for å drifte sin småkriminelle enterprise.

Oppskriften og fremgangsmåten er kjent, her er det som så mange ganger før Benny som har gjort researchen, og det skal i utgangspunktet gå som «hakka møkk». Alt Egon trenger å gjøre er å ta på seg stetoskop og gummihansker og gjennomføre sitt gamle glansnummer – å åpne Franz Jäger-skapet.

Selvsagt går ingen ting etter planen når den er tenkt ut av «pappskaller og hengerumper», og i et sjangertypisk kaos av brannalarmer, innbruddsalarmer og sprinkleranlegg blir Egon Olsen pågrepet. Når Egon etter endt soning slipper ut med en plan – selvfølgelig til kjente toner! – og partnerne venter utenfor botsfengselet med norske flagg, er det liten tvil om hvilket univers vi befinner oss i.

La oss dvele litt ved selve konseptet Olsenbanden i 2022. I sin opprinnelige form hadde Olsenbanden sin primære storhetstid på 1970-tallet. Det ble produsert en uavbrutt rekke på 13 filmer i perioden 1969-1984 med Arve Opsahl, Sverre Holm og Carsten Byhring i ikoniske roller som bandemedlemmer, samt med bl.a. Sverre Wilberg, Aud Schønemann og Harald Heide-Steen i uforglemmelige biroller. Det ble deretter satt et endelig punktum for den forrige banden med Olsenbandens Siste stikk i 1999, der Byhring naturlig nok var fraværende etter sin bortgang i 1991.

Sistnevnte ble en vemodig affære: resultatet av at ganske tilårskomne skuespillere skulle gestalte roller fra sin storhetstid ble en slags halvhastighetsfilm der alt fra tempo til locations var kraftig nedskalert, øl ble byttet ut med saft, og obligatoriske biljakter var fullstendig fraværende. Hvor rørende det enn var å se dem en siste gang, så aksepterte vi at det stoppet her. Vi unnet dem det. Så hva skjer når man bestemmer seg for å gjenopplive hele franchisen, med vitale skuespillere, og det hele satt til vår tid? Selv var jeg spent på hvordan man kommer unna med de karakteristiske og kanskje litt snodige klesdraktene i et Oslo slik det ser ut i dag. Svar: akkurat det glemmer man fort (selv om det tidlig blir gjort et humoristisk poeng av det).

(Anmeldelsen fortsetter nedenfor.)

LES OGSÅ:

Filmhøsten 2022: Olsenbanden – Siste skrik!

En umulig oppgave?

Regissør Hallvard Bræin (for det brede publikum trolig mest kjent for Børning, Børning 2 og Børning 3) og hovedrolleinnehaverne har gitt uttrykk for en ikke ubetydelig ærefrykt knyttet til å gå løs på dette universet. Og det kan man forstå. Det krever ikke veldig avansert research for å forstå at Olsenbanden, til tross for sitt danske opphav (et univers skapt av Erik Balling og Henning Bahs), har en helt egen plass hos generasjoner av nordmenn. Til tross for gjennomgående kritikerslakt (mer om det senere), var de folkefavoritter i alle år, og den dag i dag tar filmene fysisk plass i mangt et hjem. I tillegg til det, rydder TV2 sendeplass hver eneste jul og påske for å vise dem. Olsenbanden er som kjent også utvidet til et Junior-univers, med både adventskalender og flere spillefilmer. På relevante Facebook-forum er det tydelig at fanskaren er ekstremt delt angående dette prosjektet: du har de som stiller med åpent sinn og velger å se dette som en moderne døråpner inn i et klassisk filmunivers, og du har de som mener Olsenbanden er en nasjonalskatt som aldri burde vært gjenopplivet. Dem om det, men la oss være realistiske: tilhører man sistnevnte, så virker det usannsynlig at en komedie på halvannen times spilletid er i stand til å forandre det synet.

Kuppet

Apropos nasjonalskatt: når Egon slipper ut etter ovennevnte førtittelsekvens, så er det ikke akkurat skotøy han har bestemt seg for å naske. Han har nemlig delt celle med en sentral aktør under byggingen av det nye Munch-museet, og fått kjennskap til visse svakheter i konstruksjonen. Dermed er det duket for å røve til seg Norges kanskje største nasjonalskatt, maleriet Skrik av Edvard Munch. Og ikke bare én av utgavene, men alle tre! Selv ikke verdens mest avanserte sikkerhetssystemer, selvfølgelig levert av Franz Jäger, og kontinuerlig overvåkning under ledelse av den nidkjære kriminalbetjent Hermansen (Vidar Magnussen) kommer i veien når Egon Olsen har en plan. Alt man trenger er en parodisk lang utstyrsliste, litt timing og tilrettelegging, så kan aksjonen starte. Ideen med å prøve å stjele fysisk utstilte kunstgjenstander rett under nesen på Hermansen som lusker rundt på museet som en oppsynsmann virker kjent. Tankene går til den aller første filmen i serien, Operasjon Egon (1969), der målet var den meget strengt bevoktede «Kaiseroppsatsen». Andre deler av kuppet ser ut til å være under en viss inspirasjon fra Olsenbanden for full musikk (1976). Gode forbilder der altså, men merk at det slett ikke føles som gjenbruk. Dette er friske, moderne tilpasninger.

Arven

Olsenbanden-formelen er gjenkjennelig i Siste skrik: mislykket småkupp leder til soning og planleggingen av et langt mer ambisiøst kupp. Utstyr skal skaffes (gjerne på en minneverdig og spektakulær måte) og hindre skal ryddes av veien før Kuppet med stor k skal settes ut i livet. Blir banden millionærer, eller dukker det opp en uforutsett bagatell som sender Egon bak murene igjen? Det har med noen hederlige unntak helt klart vært mest av sistnevnte opp gjennom årene. Underveis får vi selvsagt et innblikk i Valborgs og Kjells lavere arbeiderklasseliv på Oslo øst, der pengemangel truer tilværelsen. I kjent stil blir det løslatelsespils ved kjøkkenbordet, til Valborgs stadige mas om at gutta får komme seg av sted og tjene noen millioner, helst uten at det utgjør noen fare for den nevrotiske tøffelhelten Kjell. Elias Holmen Sørensen spiller en fin underkuet Kjell, som kjenner sin plass bakerst i bilen som det pessimistisk-realistiske alibiet i banden. Han er på ingen måte noen dobbeltgjenger av Carsten Byhring, men så er det noe med å ikke holde det imot ham, og å prøve å legge fra seg all denne bagasjen på vei inn i kinosalen, da. Det samme kan sies om Charlotte Frogners Valborg-tolkning. Det minner ikke mye om Aud Schønemann verken i utseende eller stemme, men det er trolig heller ikke ambisjonen. Benny, som spilles av en stadig mer skuespillererfaren John Carew, er lett å kjenne igjen som den muntre fikseren som stiller med bil og forhåpentligvis full tank (eller fullt batteri i dagens Oslo). Så kan man selvsagt mene at banden burde kjøre rundt i et flak av en sliten amerikaner, og ikke kjedelige samtidsbiler i lavprissegmentet. Mon tro om ikke det også går seg til underveis …

Også har vi frontfiguren Egon, da. Som skal ta mest oppmerksomhet, noe han også gjør i Anders Baasmos skikkelse. Uansett hvor likandes han måtte være på bunnen, er det liten tvil om at Egon Olsen er et psykologisk kasus. Han har et temmelig oppblåst ego med en overdreven tiltro til egne planleggingsevner. Vi har tidligere sett ham ta steget over i det psykotiske (Siste bedrifter, 1975), og i danskenes versjon havnet han omsider i psykiatrien. Disse latente sinnsforstyrrelsene kombinert med at han anser seg å være omgitt av kløner, pappskaller og hengerumper (Dynamitt-Harry fikk sågar skjellsordet «jævla sosialist!» slengt etter seg en gang), så er det ikke fritt for ett og annet raseriutbrudd. Ei heller i Siste skrik.

Barn i sentrale roller har vært en ingrediens i Olsenbanden helt tilbake til 1969. Faktisk hadde Valborg og Kjell den gang tre barn: Basse, Birger og Lillebror, hvorpå to av dem forsvant fra og med film nummer to, før Birger (spilt av Pål Johannessen) omsider byttet navn til Basse og ble en fast rollefigur i mange år. De forsvunne barna og kontinuitetsbruddet det medførte har sin helt enkle forklaring i at regissørene syntes det var et ork å ha barn på sett. Uansett: i Siste skrik forvaltes denne arven videre, med en påfallende endring: hun heter Bassa, og i likhet med Basse får hun både replikker og oppgaver av avgjørende betydning for handlingen.

Kriminalbetjent Hermansen er først og fremst meget gjenkjennelig på sin komiske løpestil, men er på andre områder svært avvikende fra sin forgjenger. Der den originale Hermansen ble spilt av den britisk skolerte Sverre Wilberg, som lot den sofistikerte engelske humoren gjennomsyre sin karakter, så fremstår Vidar Magnussens Hermansen som en nevrotisk, for ikke å si riv ruskende gal Vidar Magnussen-inspirert versjon av kriminalbetjenten, med en altoppslukende og temmelig usunn besettelse for Egon Olsen og hans bedrifter. Dette for så vidt i tråd med den karakterutviklingen Hermansen foretok i perioden 1969-1984, der Wilberg spilte ut en komisk, ofte løpende, Olsenbanden-besettelse i de tidlige filmene, for deretter å innta et stadig mer navlebeskuende livssyn der egen karriere skulle pleies og kriminell bekjempelse kom i annen rekke. Mot slutten visste Hermansen knapt hvem Egon Olsen var. Det kan godt tenkes at Vidar Magnussens Hermansen har en lignende reise foran seg, men på det energinivået han startet på i Siste skrik blir det i så fall en bratt nedstigning.

(Anmeldelsen fortsetter nedenfor.)

LES OGSÅ:

Filmhøsten 2022: Olsenbanden – Siste skrik!

Lanserer hyllestbok til Olsenbanden

Borte bra – banden best?

Det at Olsenbanden består av tre svært distinkte personligheter har gjennom årenes løp ført til noen konfrontasjoner og utblåsninger, og det at Egon anser seg som mer begavet enn sine to kompanjonger har medført kortvarige brudd. Også i Olsenbanden – Siste skrik prøver Egon lykken uten sin faste bande og slår seg sammen med storskalaforbrytere for å gjennomføre sitt store kupp. De profesjonelle, eller den organiserte kriminaliteten, består av en gjeng ledet av mafiabossen Bøtta (Lisa Tønne). Den humoristisk karikerte Oslo-gangsteren Bøtta omgir seg med sportsbiler og våpen, er farlig for sine omgivelser og har ressursene til å sponse Egons plan. Den som kjenner sin Olsenbanden vet imidlertid at det sjelden går godt når Egon tenker stort, og lojalitet betyr lite i den kriminelle underverdenen. For å bruke et kjent begrep, så prøver noen alltid å «ta rotta på´n», og da gjelder det å vite hvem som er ens ekte venner. Atter får vi bekreftet at på samme måte som at Benny og Kjell kanskje ikke klarer seg uten Egon, så klarer Egon seg definitivt ikke uten Benny og Kjell. Det er en grunnleggende naturlov i Olsenbanden-universet at banden må stå sammen for å ha en viss gjennomføringsevne, og den er like sterk som loven som sier at banden ikke evner å finne lykken, selv med en koffert full av penger. Tenk bare på åpningsscenen fra Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet (1977), der banden lever som millionærer i eget hus i Spania: de kjeder vettet av seg, de syns det er for varmt og Kjell savner geitost. Uten noe å jage etter, en plan, blir banden fullstendig handlingslammet. Som Egon ved en tidligere anledning har uttalt, så er det ikke pengene som gir glede, men kunsten å få tak i dem.

Kopi eller reboot?

Regissør og skuespillere sier at Olsenbanden – Siste skrik ikke skal være en blåkopi av de gamle Olsenbanden-filmene, men at den skal være en familiefilm satt til vår tid, men noen respektfulle nikk bakover i historien. Elias Holmen Sørensen benyttet i anledning festpremieren begrepet «gateway-drug til den klassiske Olsenbanden». Den tankegangen kan jeg være med på. Den opprinnelige Olsenbanden er tross sine latterfremkallende sitater og spektakulære kupp på enkelte vis litt datert. Mens de fungerer som utmerkede tidsbilder av Oslo før i tiden, så demonstrerer de også et språk, en talemåte og en demografi som blir mer og mer fjern. Enhver får svare for seg selv, og jeg hevder ikke å sitte på fasiten, men mine forsøk på å introdusere kommende generasjon for Olsenbanden har ikke vært udelt vellykkede.

Derfor er det noe befriende og lekent over å se at noen våger å bruke moderne teknikker til å prøve å gjenskape noe av den stemningen Olsenbanden sto for, i den grad det er mulig. Her vil nok puritanerne til evig tid være uenige med meg, men jeg har applaudert dette prosjektet fra dag én. Utfordringen er å prøve å ikke ha med seg altfor mye bagasje når man skal se Siste skrik. Vi må akseptere konseptet reboot/omstart og nye tidslinjer. Det er slett ikke noe fremmed over det, vi har sett det i alt fra James Bond til Batman, men enkelte mener veldig sterkt at Olsenbanden skal være hevet over slike eksperimenter. Er du derimot ikke en av dem, vil Siste skrik ganske sikkert tilby en kveld med ren og harmløs glede. Samtidig gjør manuset det vanskelig for oss å helt glemme den gamle banden. Det bygges bro mellom universene når for eksempel Kari Simonsen, som spilte det nærmeste Egon har vært menneskelig kjærlighet i Olsenbanden og Dynamitt-harry (1970), dukker opp i en gjesteopptreden. Eller når Solfrid «Ulla» Heier, tidenes kanskje eneste Olsenbanden-babe fra den bemerkelsesverdig dristige og vovede Operasjon Egon (1969), dukker opp i lignende ærend. For ikke å snakke om Pål «Basse» Johannessen som lirer av seg en tørrvittig kommentar om bruken av skattepenger. Dette er opptredener som går høyt over hodet på de yngste i salen, men utvilsomt godteri til oss som har sett disse filmene noen ganger. Forresten serveres enda litt hodebry til seerne når Hermansen på et tidspunkt viser frem sitt eget «scoreboard» over Olsen-arrestasjoner. Det er noe med antallet som får oss til å tenke litt. Er dette egentlig reboot eller kontinuitet? Multivers eller har skaperne det bare gøy på vår bekostning?

Selvfølgelig blir det biljakt nå som banden har blitt yngre igjen, og i kjent stil får vi se biler rase gjennom et Oslo som er klippet sammen på magisk vis. I de gamle Olsenbanden-filmene var det ikke uvanlig at sceneskifte under en biljakt også innebar skifte av bydel, med det resultat at de som kjenner byen mistet retningssansen underveis, og jeg får en følelse av at de denne gangen har tenkt i samme baner. Mye av det sentrale Oslo blir portrettert under biljakten, med et kjærkomment mellomklimaks i Bislett-rundkjøringen, der undertegnede tok av seg bowlerhatten og takket for sist (Men Olsenbanden var ikke død!, 1984), før det ender opp i et fyrverkeri ved havnen.

Godmodige antihelter

Selve premisset for å nyte Olsenbanden er litt mot normalt: vi har i over femti år heiet på skurkene, og Siste skrik er intet unntak. Det å fremstille og portrettere sympatiske kriminelle er en aldri så liten kunst, og manuset og skuespillerprestasjonene går også denne gang i bandens favør. Mye av forklaringen ligger i at Olsenbanden er så til de grader harmløst. Våpenbruk er en relativ sjeldenhet i Olsenbanden-universet, selv om det smeller godt i en overraskende sekvens i Siste skrik. Kuppene rammer aldri noen helt uskyldig privatperson. Ofte prøver Olsenbanden å bli rike på bekostning av langt mer kyniske hvitsnippkriminelle, eller som i dette tilfellet der de går løs på Munch-museet. Rett skal være rett, Munch-museet har neppe gjort noen flue fortred, men verden ville definitivt gått videre selv om ikke maleriene hang der. Likevel, i en fin sekvens der Egon planlegger kuppet sitt med den mye mer hardbarkede Bøtta, så blir det fremmet et drastisk forslag som kan gi en mye høyere gevinst enn først beregnet, men der er Egon sterk og klar. Han har sin klare visjon for hvordan kuppet skal utføres, det skal gjøres rent og pent, og profitten kommer i siste rekke. Kriminalitet er en æressak for Egon, og slik har det alltid vært. Egon Olsen kan beskyldes for mye, men han har en grunnleggende yrkesstolthet og en slags respekt for både håndverket og offeret.

«Visit Oslo»

Å portrettere samtids-Oslo er utvilsomt et mål også i Siste skrik. De opprinneligee filmene er i tillegg til å være verdifulle bildearkiver over et for lengst forandret Oslo, også reklameplakater for symboltunge nybygg som for eksempel Politihuset på Grønland og SAS-hotellet. Denne gangen er det fortrinnsvis Munch-museet som eksponeres i all sin prakt, og hvem vet hvordan nabolaget vil se ut om 50 år? Og når jeg først er inne på reklameplakat: undertegnede har registrert at Siste skrik av noen kritikere beskyldes for overdreven produktplassering. Hurtigruten nevnes blant annet. Har kritikerne glemt hvordan de gamle produksjonene tidvis var tungt sponset av for eksempel Toyota på utstyrssiden? I enkelte filmer er det rullet inn så mange fabrikknye Toyotaer at de ikke engang hadde tid til å utstyre dem med skilt før kamera gikk. Dette er noe av sjarmen med Olsenbanden, og vedrørende bruken av Hurtigruten, så velger jeg å tolke det som en hyllest til filmen som aldri ble noe av, nemlig den skrinlagte Olsenbanden raner Hurtigruten. Jeg kan selvsagt ta feil, men jeg velger å tolke det slik.

Levedyktig filmserie?

Olsenbanden – Siste skrik er en film jeg har ventet på med glede og forventning fra den ble annonsert, og den leverer mye av det jeg ønsket. Nei, det er ikke Opsahl, Holm og Byhring, og nei, den utspiller seg ikke i et gammeldags Oslo der alt var bedre. Den kan best beskrives som ny, men gjenkjennelig. Er det stor film og prestisjefylte priser i vente? Trolig ikke. Jeg får heller ikke de samme latterkulene som når «Rico» (Ole-Jørgen Nilsen) i Olsenbanden tar gull (1972) sier at «Det er bikkjekaldt forjævlig» eller når Willie Hoel klikker i rollen som sint oppgangsbeboer i Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder (1979). Men det er utvilsomt Olsenbanden, og jeg vil se mer! Fra den dagen prosjektet ble kjent har jeg tenkt at denne filmen kan få enten døgnfluestatus eller være starten på noe nytt. Alt avhenger av energien i anslaget, og om dette universet er noe å spinne videre på tre eller fem eller kanskje femten ganger til. Bræin og hans folk bak kamera, samt Baasmo, Carew og Sørensen m.fl. har med respekt for de gamle og døde nærmet seg Olsenbanden-universet på en måte som gjør at de lander på beina og ror det hele godt i land. Dette er ufarlige saker, og jeg kan ikke skjønne at noen skulle snu seg i graven av dette her. Siste skrik er selvironisk, lettbeint og trygg underholdning for store og små, som forvalter en arv samtidig som de åpner nye dører. Hvis vi anser dette for å være piloten – kan vi håpe på flere gjensyn med enda mer karakterutvikling og et utvidet persongalleri med Dynamitt-Harry og gamle nemesiser som Hallandsen, Bang-Johansen og Biffen? Det gjenstår å se, men det er i alle fall gledelig at det serveres et ganske saftig hint om en oppfølger, og uten å si for mye kan jeg røpe at det hintes om å leke med en av de virkelig store titlene i franchisen.

Til sist: terningkast på Olsenbanden er et minefelt. Knut Bohwim, regissøren som kan sies å være den norske Olsenbandens far, hadde i alle sine år et anstrengt forhold til kritikerne. Filmene, som i mangel på offentlig støtte ble finansiert ved at Bohwim pantsatte eget hus og hjem i forkant av hver produksjon, fikk gjennomgående lunkne kritikker i avisene. Men motsatt proporsjonalt av lave terningkast, ble det alltid høye besøkstall på kino, og filmserien har vært en ubetinget norsk suksesshistorie. Det har spøkefullt blitt sagt at jo dårligere kritikk, jo bedre besøk, og selv om jeg unner Siste skrik høye seertall, så kan man ikke ved sine fulle fem spekulere i å oppjustere besøkstallene ved å kaste lav terning. Nei, Siste skrik får en ærlig firer av meg (og det i den sterke enden av skalaen!), og da har jeg både prøvd å vurdere den som enkeltstående familiekomedie og del av kanonen. Den prøver ikke å være verken dypere eller større enn den er, og den er utvilsomt langt bedre enn de svakeste av de opprinnelige 14. Der enkelte av de opprinnelige filmene tidvis mangler både energi og rød tråd (selv om man er glad i alle sammen), er Siste skrik åpenbart et produkt av motiverte bransjefolk. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

PS! Undertegnende så filmen på gratis utendørsvisning på Operastranda i Bjørvika fredag 26. august.

LES OGSÅ:

Olsenbanden-filmene restaurert i 4K

Regissør Knut Bohwim er død

Helmaks reklame for nye Olsenbanden

Nå kommer Olsenbanden tilbake