Anmeldelse: Nomadland

Bilder sier mer enn tusen ord.

I Nomadland møter vi Fern (Francis McDormand), en eldre dame som pakker sine ting inn i bilen, og lar resten av eiendelene bli igjen på et lager. Hun reiser fra byen Empire, som har blitt en spøkelsesby etter at hjørnesteinsbedriften bli lagt ned. Vi følger hennes reise fra sesongjobb til sesongjobb, og hennes introduksjon til nomadelivet, og det fellesskapet som finnes blant hennes like.

Nomadland er en dvelende, lavmælt film, hvor fokuset ligger i de mediterende bildene. Vi blir kjent med Ferns historie gjennom hennes samhandling med andre. Små drypp i forskjellige mindre samtaler vever historien langsomt sammen, men det er ikke hennes historie som er hovedpoenget med filmen.

Et av filmens sterkeste kort er hvordan filmskaperen (Chloé Zhao) formidler historien, menneskene, følelsene og en annen side av USA enn vi er vant med å se på film, gjennom å vise oss små utsnitt av naturen, samtalene og livet til Fern.

Man kan sikkert diskutere i timesvis over de forskjellige temaene filmen pirker innom; melankoli, ensomhet, tilhørighet, frihet, natur mot samfunn, vennskap og familie er bare noe av dette.

Det går ikke an å snakke om Nomadland uten å skryte av de fantastiske skuespillerprestasjonene. Her er det små nyanser i ansiktsuttrykk og levering av dialoger som er bærebjelken.

Francis McDormand er således et utmerket valg som filmens protagonist. Swankies (som spiller seg selv) øyne glitrer nesten bokstavelig talt når hun forteller om viktige øyeblikk i sitt liv. Kjemien mellom Fern og Dave (David Strathairn) er fantastisk – her åpnes det opp for en romantisk kobling uten at det tar fokus eller blir et tema. Det ligger mer i luften og i blikkene de gir hverandre.

Å se Nomadland er nesten som en liten meditasjon. Vi blir med på en reise hvor vi blir sittende å tenke sammen med filmen.

Muligheten til å se den amerikanske villmarken; fra det golde og øde i ørkenen i Arizona, det spesielle berglandskapet i Badlands, til de majestetiske trærne og det mektige havet, skaper både en følelse av frihet og tanken om å leve i nuet uten samfunnets jag og mas. Jeg har vært så heldig å fått vært i deler av dette landskapet på en roadtrip for noen år siden, og jeg kjente lysten til å dra tilbake.

Men dette er også en film om livets siste fase, den delen av livet hvor noen ikke føler seg ferdig med arbeidslivet, mens andre gleder seg til pensjonisttilværelsen. Folk man kjenner og får en relasjon til faller i fra, mens andre blir besteforeldre og opplever et nytt kapittel. Opp i alt dette er vi, kanskje litt sammen med Fern, tilskuere og observatører. Gjennom hennes øyne får vi en bedre innsikt uten at det blir hamret inn. Dette er en film man kan få mye ut av hvis man bare lar seg bli sugd inn.

Jeg vet ikke hvem jeg vil anbefale filmen til, men Nomadland har noe spesielt ved seg som jeg unner mange å oppleve.

Nomadland er basert på en bok av Jessica Bruder, og flere av karakterene fra boken spiller seg selv i filmen.

Nomadland har vunnet flere priser og fått mye oppmerksomhet. Filmen har blant annet vunnet Golden Globe 2021 for beste dramafilm og regissør, samt flere priser på diverse internasjonale filmfestivaler. Den har vunnet publikumspriser og regissøren har også vunnet pris for beste regissør av en rekke prestisjetunge kritikerlag. Filmen vant også priser for fotografi/kinematografi.

Nomadland har kinopremiere 19.mars, og blir tilgjengelig for strømming på Disney+ sin nye underkategori Star fra 30. april. Her har altså Disney gitt kinoene et «vindu» på seks uker.