Anmeldelse: No Time To Die

Den nye James Bond-filmen, No Time to Die, har endelig kommet på kino, etter tallrike korona-utsettelser. Og den har sannelig vært verd å vente på.

For her er det tydelig at filmskaperne har investert mye penger og talenter for å lage en spektakulær avslutning på Daniel Craigs filmsyklus som Bond, og det har de langt på vei lykkes med

Handlingen dreier seg denne gang om biologisk krigføring og sykdommer som spres ved nærkontakt, og det føles jo ekstra relevant etter det vi har opplevd de siste par årene.

Mer skal jeg ikke røpe, for filmen byr på mange overraskelser, og spoiler-risikoen er stor.

Craig leverer en solid siste innsats som Bond, både med den fysiske utfoldelsen som kreves og med følsomheten som har blitt hans varemerke i rollen. Han var 51 år da filmen ble spilt inn, men har en fysikk som gjør at han er troverdig i action scenene.

No Time to Die har i tillegg et stjernelag med talentfulle skuespillere, slik som Rami Malek, Ana de Armas, Christoph Waltz, Lea Seydoux og Ralph Fiennes.

Malek gjør en særlig imponerende framtoning som den halvgale skurken Lyutsifer Safin og viser sånn sett at Oscar statuetten for innsatsen i Queen-filmen ikke var noen tilfeldighet. Hans tolkning av Safin er så «creepy» som det vel er mulig å gjøre det – uten at det skal bikke over i ren parodi.

Filmen er selvsagt full av action og eksplosjoner, både til lands og til vanns, men i motsetning til mange andre Bond-filmer får vi her en følelse at det virkelig er fare på ferde. Mye fordi Bonds personlige historie er vevd inn i handlingen på en måte vi aldri har sett før, kanskje med unntak av Casino Royale (2006), hvor han mistet sin da nye, store kjærlighet, Vesper Lynd.

Dette gir mange følelsesladde scener i No Time to Die, og for å være ærlig satt jeg med klumpen i halsen flere ganger.

Mange småmorsomheter har det også blitt plass til, som replikkvekslingen og konkurransen mellom Bond og den nye 00-agenten Nomi.

At filmen delvis er spilt inn i Norge (på Atlanterhavsveien og i skogene innenfor Nittedal) gjør den jo ikke mindre severdig for oss nordmenn. Til og med en liten snutt med norsk barne-TV har de fått plass til, og det er ikke hverdagskost i Bond-filmene.

Pengene som er lagt inn i dette eposet sier litt om ambisjonene til filmskaperne. Det har blitt den dyreste Bond-filmen i historien, med et anslått budsjett på 250-300 millioner amerikanske dollar, og den varer i hele to timer og 43 minutter. Men handlingen er så engasjerende at lengden føles mye kortere.

Det som er problemet med No Time to Die, og som gjør at jeg ikke gir den terningkast seks, er at den prøver å være for mange ting på én gang.

På den ene siden er den en sedvanlig Bond-film med superskurker, bråkete action og vakre damer i kjoler med dyp utringning. Samtidig viser den en sensitiv og mer stillferdig Bond som kan vise anger og bekymring for sine nærmeste. Filmen er også krydret med rikelige doser fan-service, blant annet mange musikalske referanser til tidligere filmer, samtidig som den skal være en film for massene. Kombinert med det til tider litt høylytte soundtracket til Hans Zimnmer gir det filmen et overlesset preg.

I tillegg er det mye død i filmen, hvor en rekke karakterer sier takk for seg. Sånn sett er det nesten litt ironisk at tittelen er No Time to Die.

Men dette er stort sett småting. No Time to Die leverer varene som vi har blitt vant til fra Bond, og går i tillegg opp nye veier. Men se gjerne den forrige filmen, SPECTRE, på forhånd, da vil du få mer ut av filmopplevelsen.