Anmeldelse: Natt

En vakker lege befinner seg i en slags marerittaktig drømmeverden – mens liv og helse henger i en tynn tråd – så skal hun forsøke å få sin voldelige ektemann dømt.

Han skal domfelles både for vold mot legen og mot sin nye, gravide kjæreste.

Mannens forsvarer spør henne: Hvorfor gikk du ikke til legen? Hvorfor satte du fasaden foran dine barns sikkerhet? Var det hele din feil? Var dette såkalt vold? Det er han som er gjerningsmannen – men det er hun som grilles i denne historien.

Siden 2000 har 166 kvinner og 18 menn blitt drept av sin partner her i Norge. Dette utgjør så mye som en tredjedel av alle drap. Vold i nære relasjoner er et stor samfunnsproblem og dette er samtidig svært tabubelagt og ofrene gjør alt de kan for å skjule sine arr og sår. Det kan være de mest ressurssterke som har størst mulighet til å holde problemene bak lukkede dører. Mange liv kunne vært spart om ofrene hadde blitt sett og hjulpet før.

I begivenhetenes sentrum finner vi Emma, tolket av Guri Glans. Hun er et ganske ubeskrevet blad innen norsk film men det betyr ikke at hun er en uerfaren skuespiller. Hun har mange års erfaring fra teaterscenen og hun har en herlig blanding av skjønnhet og et jordnært vesen. Hennes tolkning står ingenting tilbake sammenliknet med den erfarne, men nå dessverre avdøde Jørgen Langhelle (The Thing, 2011 og Jeg er Dina, 2002).  Alle husker nok hans joviale tolkning av rollen som Frank Åsli i Elling (2001). I denne filmen fremstår han like trivelig og jovial, og han kunne lett ha sluppet unna med sine mørke handlinger.

Vi får også glede av prestasjonene til den rutinerte Marie Louise Tanks (Plastposen, 1986) der hunspiller den trofaste venninnen Frøydis.

Emma er velutdannet, ressurssterk og lever utad det perfekte familieliv, men samtidig er hun i livsfare. Det slo meg hvordan jeg kjente på, i møtet med den sleske og voldelige ektemannen: Hvordan kan en kvinne som henne la seg terrorisere av av en sånn slask? Det er lett å fordømme, vi mennesker er flinke til det. Det er derfor denne filmen er så viktig. Utsatte kvinner gjør alt som står i deres makt for å skjule –og lyve overfor seg selv og omverdenen. I Norge så er det også veldig mange høyt utdannede kvinner som har penger til å dekke skader og blåmerker, og disse kvinnene setter høye krav til seg selv og på lik linje med at de skal drive curling foran barna sine, så gjør de det samme foran ektemannen sin.

Filmen engasjerer hele veien da den aldri går tom for spenningsmomenter.  Filmen er produsert i tett samarbeid med politiet, noe som gjør det hele svært virkelighetstro. De to venninnene, og de små jentene filmes veldig nært og varmt og man kjenner som seer sterk ømhet for den lille familien. Regissør Mona Johanne Hoels kameraarbeid gjør åpenbart at barna slappet av for de føles som i en naturlig familiesituasjon.

At forhørssituasjonen ligger så tett mot virkeligheten, skremmer meg litt – men man ser ikke ting før man tror dem. I denne historien er det en som ikke tror på historien som Emma forteller. Det er gjerningsmannen selv. Han har sin helt egen virkelighetsoppfatning, som tilsynelatende får han til å rettferdiggjøre de grusomme handlingene mot kvinnene i livet hans. Samtidig er det veldig vanskelig å få ordentlig tak i hva som driver ham. Hans mørke er ikke fokus i denne historien. Men vi ser hans, og slike menns, forsøk på og evne til å snakke folk rundt.

Vi kommer nærmere svar på spørsmålet: Hvordan kunne Emma la dette skje? Det er mange tilfeldigheter som i sum gjør at denne alvorlige historien ikke begraves og forties, for alt for mange slike saker blir nettopp det. Her har vi en kvinne som ikke har noe å miste, men alt å vinne, en støttende politiman, en bestevenninne og et med-offer. Og ikke minst to helt uskyldige barn midt oppi det hele.

Den åpne og varme klangen fra trompeten til Nils Petter Molvær fører oss gjennom hele filmen. Den skaper en skjønnhet og en ro over et grusomt tema. Men musikken hans er alltid todelt, det er både ro, skjønnhet, kamp og sterke følelser. Molvær kan sette røffe, vågale toner i spill som omformes og trekker oss inn i galskap og kaos. I neste øyeblikk befinner vi oss i befrielsen etter stormen, vakkert klukkende, duppende drivende.  Det kjennes som han drar oss gjennom Emmas indre kaos, hennes fall, kamp og hennes seier og glede med jentene sine.

Natt er en tøff film, og kanskje ikke en jeg hadde gått å se for å finne den lune og varme, gode stemningen, men det er en viktig og vakker film som kan redde liv.