Anmeldelse: Munch

Med denne filmen tørker Henrik Martin Dahlsbakken støvet av Norges mest kjente kunstner.

For i Norge har Edvard Munch i de siste årene blitt noe man snakker om. Spesielt på grunn av åpningen av det nye museet nede i Bjørvika i Oslo. Denne kjempestore grå klossen nede ved fjorden tårner over bybildet av hovedstaden som en bekreftelse av at Munch er en av de største kunstnerne vi har. Samtidig har denne totalitære hermetikkboksen nesten tatt livet av det som gjorde Munch interessant i utgangspunktet. Flyplassestetikken inne i museet kveler bildene. Derfor er det så deilig at denne filmen har en så annerledes tilnærming til Munch. De stenger ham ikke inne i en grå firkantboks som er i ferd med å kantre, i alle fall!

Henrik Martin Dahlsbakken har hatt en veldig effektiv filmproduksjon de siste årene, hvor han har laget mange spillefilmer. I denne fortellingen om Edvard Munch har han bestemt seg for å lage fire ulike filmer i samme verk. Dette kan minne litt om grepet Todd Haynes brukte i filmen I’m Not There om sangeren Bob Dylan, hvor flere skuespillere tolket de ulike personaene til Dylan. Selv om Munch ikke fremstilte seg som ulike karakterer i løpet av livet, rommer han flere kriser og livshendelser som har formet ham.

Filmen tar for seg fire ulike perioder i livet til Edvard Munch. Vi møter den unge Munch (spilt av Alfred Ekker Strande) som forelsker seg i Milly Thaulow (Thea Lambrechts Vaulen), og har et komplisert forhold til familien sin. Vi møter Munch i Berlin (Mattis Herman Nyquist), som fester, krangler og lever et bohemliv. Og som blir kastet ut av en utstilling han egentlig skulle delta på. Vi møter Munch på en klinikk i København (Ola G. Furuseth), som diskuterer forskjellen på genialitet og galskap med legen Daniel Jacobson (Jesper Christensen). Og til sist møter vi den gamle Munch i Oslo (Anne Krigsvoll), som kjemper for at ikke nazistene skal ta kunsten hans.

Alle fortellingene er spennende i seg selv, og fortjener dypere analyser. Noe det ikke er plass til i en kort anmeldelse. Men jeg vil gjerne løfte frem fortellingen om Munch i Berlin. Denne fortellingen føles ut som filmens kjerne, som de andre fortellingene kretser rundt. Dette er delvis fordi den skiller seg så mye stilistisk fra de andre fortellingene. Istedenfor å konstruere den som en periodefilm, slik de tre andre fortellingene er, får vi i dette segmentet se Munch i samtidens Berlin. Han bruker mobiltelefon og går på rave. Castingen føles også særlig god her. Nader Khademi spiller godt som en litt klysete Gustav Vigeland, og Lisa Carlehed gjør en veldig interessant tolkning som August Strindberg, Sveriges store dramatiker. Kjønn, etnisitet og nøyaktig representasjon av perioden kastes ut av vinduet. Istedenfor får vi noe som virkelig tilgjengeliggjør en viktig del av Skandinavisk modernisme.

En annen grunn til at akkurat denne delen stikker ut kan være at skuespilleren som spiller Munch, Mattis Herman Nyquist, har vært med å skrive manuset sammen med Dahlsbakken og Fredrik Høyer. Det virker som Nyquist og Dahlsbakken har brukt Munchs strev som et springbrett for å diskutere noe mer generelt om kreativitet. Særlig den utforskende og ambisiøse kreativiteten som vil noe annet enn det etablerte. Og sammen har de skapt noe som vibrerer på lerretet. Det oppstår en magnetisk tiltrekning, og Munch er plutselig ikke lenger noe gammeldags.

Det er lenge siden kunstneren Munch har fått lov til å være så frisk og vill. Filmens frie struktur gjør at vi aldri helt kan komme innpå Munch med én tilnærming.

Istedenfor ender de fire fortellingene opp med å blande seg sammen til en større helhet, styrt mer av en assosiativ tankestrøm. Noe som ligger i tråd med den kunstneriske stilen (ekspresjonismen) som Munch selv jobbet innenfor.

I slutten av filmen spennes lerretet vidt, og vi får se skisser, litografier og oljemalerier. Vi er inne i det nye Munchmuseet. Mennesker går rundt og studerer bildene. Dette er det etablerte geniet slik vi kjenner ham i dag.

Det spilles i fort film mens musikken svulmer opp. Og selv om det er en slutt som fungerer for filmen, har filmskaperne allerede klart å skape en lignende følelse tidligere i filmen. Gjennom de ulike fortellingenes filmspråk og stil har vi allerede fått følelsen av at vi har sett kunstneren Munch sine arbeider spent opp på kinolerretet.

I så måte er slutten mer en bekreftelse på det vi allerede har sett enn et konkluderende klimaks. Å se filmen var så spennende og rikt at den er litt vanskelig å sette karakter på filmen. På samme måte som kunsten til Munch, er den ikke typisk «flink». Derfor kommer det til å bli veldig spennende om noen år, å se om den fortsatt holder seg. Og om den kan henges opp på en vegg inne i et museum.