Anmeldelse: Mountain

«As everyday life becomes safe fore some, we seek out danger elsewhere», leser Willem Dafoe fra Robert Macfarlanes Mountains of the Mind, mens overveldende og majestetiske bilder ruller over lerret.

Hva er det som trekker oss mot naturen? Hvorfor er den så fasinerende og hvorfor har noen av oss et så intenst behov for å klatre i fjell? Er du glad i natur, nærmere bestemt store fjell og har litt over en time til å nyte en ganske stillegående, men vakker film? Da vil jeg anbefale Mountain på det sterkeste.

Dokumentaren er på mange måter en hyllest til eventyrere som risikerer alt for å klatre, men mest av alt er det en total hedring av natur og fjell. Dokumentaren glemmer allikevel aldri å minne oss på hvor ubetydelige vi mennesker er da det kommer til naturens nådeløse og ukontrollerbare verden.

Til å begynne med blir vi med på en historisk reise hvor fjell før var sett på som farlige og skumle, mens vi gradvis beveger oss over til vår oppfattelse av dem som vakre, mektige og ikke minst imponerende skaperverk. Fjellene som var ansett som en over-verden hvor guder og monstre levde, ble plutselig allemannseie. Fjellene skulle beseires, de skulle bestiges og kartlegges. Så skulle enkelte fjell modifiseres og kontrolleres slik at enhver kunne ha en trygg «påskeferie» i fjellet.

Her får vi medaljens bakside på to vidt forskjellige måter. På den ene siden ser vi hvordan vi menneskene, med vår arroganse, kontrollerer naturen slik at vi kan ferdes trygt i den. På den andre siden får vi også et innblikk i de farene som truer og henger med noen av de klatrerne som begir seg ut i ukontrollert natur. Fjellet lar seg ikke styre. Og ettersom flere og flere drar, til for eksempel Mount Everest, blir æren og eventyret fordelt på så mange at bestigelsen mister litt av sin opprinnelige kraft og betydning. Som Dafoe leser da han overværer en «turist-klatring» i Everest, «Dette er ikke klatring. Dette er å stå i kø».

Bildene vil fra første stund ta pusten fra deg og har du høydeskrekk vil du antageligvis kjenne på denne flere ganger underveis. Filmen har dessuten en god balanse da den blander ekstremsport og naturskjønne bilder.

Kameramannen som har filmet det meste av filmen heter Renan Ozturk og er klatrer selv. Ofte undret jeg meg over hvordan han klarte å filme de sekvensene han gjorde. Mot slutten av filmen savnet jeg faktisk å se noen klipp av ham i aksjon. Filmen er satt sammen av mer enn to tusen timer med opptak fra femten forskjellige land. Richard Tognetti står for musikken og sammen med det Australske Chamber Orchestra spiller de vår kjære Grieg, Sculthorpe, Vivaldi og Beethoven. Musikken, det visuelle og fortellerstemmen fungerer i det hele meget godt.

Er det en god film? Så absolutt. Selv om filmen opphøyer adrenalinjunkiene glemmer den aldri å minne oss på at fjellet og naturen er noe som må respekteres. Den viser oss gang på gang at vi menneskene er ubetydelige i naturen. Fjellene har vært her før oss og vil være her etter oss.

Alt i alt er dette et værbitt og kraftfullt innblikk i fjellenes historie og liv. En symfoni av bilder og musikk. Den har en liten dose filosofi, ikke noe revolusjonerende nytt, men den kan sette i gang tanker. Den minner oss på menneskets arroganse. Da vi burde undre oss og beundre ikke være likegyldige. For vi klatrer alle fjell i våre egne liv. Det er bare det at dette ikke er nok for alle, noen må faktisk ut å klatre fjell på ordentlig. For ofte gir fare en voldsom glede.

Og husk: «You never feel so alive knowing that any minute you could die». Anbefales.

Takk til ODEON Kino Ski for presseadgang.