Anmeldelse: Mission Impossible: Fallout (IMAX, 3D)

Det er få filmserier som er så konsekvent underholdende og spennende som Mission Impossible-serien. Med Mission Impossible: Fallout viser Tom Cruise & Co. at de absolutt har mer å komme med.

En film som Mission Impossible: Fallout gjør det også klinkende klart actionfilmer kan være filmkunst med skyhøy nivå – bokstavelig talt!

Dette er på ingen måte et spesielt originalt plott i denne sjette filmen i serien, men det trenger det heller ikke være.

Alt ligger i gjennomføringen, og herregud, hvilken gjennomføring. Den er nydelig!

Det er absolutt ikke noe galt i å ikke alltid skape noe nytt innenfor sjangre om man klarer å perfeksjonere sjangeren man opererer i.

Mission Impossible: Fallout er en herlig spionthriller, med noen helt utrolige actionsekvenser.

Noe mer trenger man egentlig ikke.

Det faktum at Tom Cruise gjør det meste selv gir hele filmen en ekstra dimensjon.

Det at alt føles ekte, enten det er bare en vanlig samtale eller stunts som tar pusten fra deg, er det som skiller Mission Impossible: Fallout fra andre actionfilmer i moderne tid.

Det er derfor folk responderer så mye på disse filmene.

Når det føles ekte, blir det engasjerende, og du kjenner det deilige suget i magen litt ekstra.

Dataanimasjonseffektene i denne filmen er nesten umerkelige.

Det er dog noen øyeblikk man kan merke det, men det er brukt så sparsomlig og mer som et ekstra hjelpemiddel til det de gjør på ekte.

Det er uten tvil det som gjør det bra. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor deilig det er å føle en skuespiller er i samme «rom» som der det skjer ting, spesielt når det som skjer foregår høyt oppi luften eller hengende utenfor et fly.

Det er nettopp Tom Cruise som gjør disse filmene til hva de er.

Man kan synes hva man vil om Tom Cruise som privatperson, men uten ham tror jeg ikke denne filmserien hadde tatt steget til å bli moderne klassikere innen actionfilmensjangeren.

Det er Cruise som ofrer kropp og helse for disse filmene, og kjemper for at de skal bli lagd med mest mulig praktiske effekter.

Når den tiden kommer hvor han ikke orker mer, eller blir for gammel, så vil serien forhåpentligvis ikke fortsette, for uten ham tror jeg ingen er gal nok til utsette seg for hva Tom Cruise gjør for disse filmene.

Og da er veien kort til generiske actionfilmer, og vi har allerede James Bond for den slags spionthrillere.

Fallout føles på noen områder litt mer lavmælt en de to forrige filmene i serien.

Nå skal det sies at det er noen år siden jeg så Ghost Protocol (2011) og Rouge Nation (2015) – men jeg har inntrykk av at i Fallout så spilles det mye mer på spionthriller-sjangeren.

I de to forrige filmene var det nesten som om stuntene, eller et spesielt stunt, var hovedrollen i filmen.

I Fallout er det flere intense scener, men ingen av dem overtar filmen på noen som helst måte.

Det er spennende, det er intenst, og så fortsetter det.

Det skal sies at det er en sekvens som er med, som er en av disse du bare ikke kan tro at Tom Cruise faktisk gjorde selv. Mannen er splitterpine gal!

Fallout  er ikke i hovedsak en morsom film, men den sprer på med humor, som føles naturlig, men aldri overdrevet.

Dette er nok noe vi kan takke regissøren – Christopher McQuarrie – for.

Dette er noe McQ kan, og det gir filmen er mer følelse av at den ikke tar seg alt for alvorlig, noe som jeg syns er viktig.

Det føles likevel ikke tullete, og du tar trusselen på alvor, men disse små øyeblikene med humor hjelper mye.

Alt i alt er likevel Fallout ganske lettbeinte greier. Som sagt, det er ikke spesielt originalt, men filmen raser gjennom handlingen, og det er ikke vanskelig å sitte gjennom filmen, selv om den er to og en halv time lang. Den lengste M:I-filmen til nå.

Man skjønner tegninga ganske fort, men dette er ikke filmer laget for å stimulere deg intellektuelt. Dette er erkeeksempel på at plott og handlig ikke må være nyskapende, eller originalt, så lenge filmskaperne vet hva du vil ha, og gjør det med sjarm og innsats. Jeg tror mye av grunnen til at det funker så bra, er at du ser at de som har lagd filmen har jobbet hardt for å få det til, samtidig som du ser kjemien mellom skuespillerne, og at alle har hatt det gøy under innspillingen. Sånt smitter.

Det er også veldig digg at de fortsetter å bruke samme type intro som de brukte i den første filmen, og begynte med i Rouge Nation (2015). Det gir det en ekstra sjarm og en spionfølelse.

Karakterene er sjarmerende, og med et hederlig unntak, føles ingen av scenene som at de varer lengre enn de burde. Det ene unntaket er en biljakt, som for meg er vanskelig å gjøre spennende over lengre tid. Biljakten var ikke dårlig, men den ga meg ingenting nytt i forhold til hva vi har sett i disse filmene før. Bortsett fra det, så er dette en ganske lett film å komme seg gjennom.

Filmskaperne prøver seg på litt emosjonelle takter til tider, som ikke helt funker for meg. Det er heldigvis ikke noe de bruker alt for mye tid på, men jeg klarte ikke å føle det de jeg tror de ville jeg skulle føle.

Skuespillerne er såpass karismatiske at det ikke er kleint å se på i det hele tatt, det gir meg bare ikke det de trolig håper på. Kan hende om det hadde funket som tiltenkt, at dette kunne blitt en enda bedre film.

Det er blitt mye oppstyr her hjemme rundt det faktum at de filmet scener i Norge. Nærmere bestemt Preikestolen i Rogaland og omegn. Jeg skal ikke si hva som skjer i den scenen, men det er gøyale saker. Et av to øyeblikk som virkelig ga meg et sug i magen. Det eneste som skuffer, og som du sikkert har lest i avisene, så er det altså ikke i Norge at handlingen på Preikestolen foregår. De har plassert hele området et helt annet sted. Men slik er det jo med filmmagi. Turistnæringen i Norge skal nok klare seg fint til tross for dette.

Henry Cavill – med barten han nektet å barbere – er også et beist av en agentkarakter i denne filmen. Jeg håper han snart er ferdig med å spille Supermann, slik at han kan gjøre flere slike roller. Cavill har en fysikk som oser farlighet.

Når han bruker den fysikken til å sloss, så er det null nøling. Jeg elsker når slossing har en brutalitet og en rett-på-sak-følelse som kan bli borte når det er koreografert til å se kult ut.

Og det ser selvsagt kult ut, men det føles også voldelig, og når slag treffer, føles det som slag virkelig treffer.

Du tviler ikke på at Henry Cavill slår hardt! Uten tvil det mest spennende nye tilskuddet i denne filmen.

Alle skuespillerne gjør en god jobb. Simon Pegg og Ving Rhames er som vanlig med. Ving Rhames er den eneste som har vært med siden første film, så det er gøy at de ikke har kvittet seg med ham.

Det er godt å vite at Ethan Hunt har et team bak seg som han kan stole på. Rebecca Ferguson er herlig i denne filmen også. Hun slår hardt fra seg og føles nødvendig i filmen. Og det er det ikke ofte man kan si om kvinnelige skuespillere i actionfilmer dessverre.

Det er rett og slett digg å se en slik spionthriller, med all dens sjangervirkemidler som samtidig får actionscenene til å oppleves ekte og farlige.

Tom Cruise unner seg noen helteøyeblikk, og ga oss posering inn i kamera, men det syns jeg nesten han fortjener.

Det er også verdt å nevne at jeg tror Mission: Impossible-temamusikken kan bare se seg slått av Eye Of the Tiger til å få folk til å føle seg gira og klar for kamp.

Det er ikke ofte man får pusten tatt i fra seg når man ser på actionfilmer, men Mission Impossible: Fallout er en av de få som leverer hva sjangeren lover, og mer til.