Anmeldelse: Mihkel

Alt som er basert på en sann historie gjør ikke en god film.

Åpningsteksten i Mihkel forteller at denne filmen er basert på en sann historie. Dette er en åpningstekst som kan virke effektfullt, og den kan også forsvare hvorfor det er laget en film av materialet. Dessverre er ikke Mihkel en god nok historie for å fylle 1 time og 40 minutter.

Igor, Veera og Mihkel er vokst opp i Estland, og vi møter dem først som barn i 1991 når Island støttet Estlands uavhengighet. Her er både skuespillet og klippingen rett og slett under pari, noe som setter en demper for mine forventninger til resten av filmen.

Så hopper vi frem til de tre er voksne. Igor (Kaspas Velberg) har flyttet til Island, og Veera (Maiken Pius) og Mihkel (Pääru Oja) er kjærester. Igor gir Mihkel et oppdrag om å frakte en koffert til Talinn, men det viser seg at han må frakte dop til Island. En motvillig Mihkel går med på å svelge en mengde innpakket amfetamin. Kjæresten Veera blir igjen, og Mihkel ankommer Island og møter Igor og to kompanjonger. Johann (Atli Rafn Sigurðsson virker selvsikker, og sjåføren Bobo (Tómas Lemarquis) ser ut til å ville være et helt annet sted.

Dagene går og dopet vil ikke ut av Mihkel, de prøver avføringsmiddel og klyster, men han blir bare dårligere og dårligere. Vi får vite litt om Johann og Bobo, uten at det egentlig gir noe til hovedhandlingen i filmen.

Heldigvis er skuespillet og klippingen noe bedre enn i filmens anslag.

Dette er ingen komedie, og alt virker bare nitrist. Jeg finner meg i å sympatisere med Bobo som bare vil vekk fra situasjonen og forsøke å ta seg av datteren sin.

Dette kunne blitt en ganske god kortfilm, men her trekkes handlingen ut i det vide og brede. Når det som ser ut til å være klimakset kommer mens det fortsatt er 40 minutter igjen av filmen, begynner jeg å mistenke manusforfatter og regissør Ari Alexander Ergis Magnússon for å ha misforstått hvordan man bygger opp en god film.

Mihkel er ikke en forferdelig film, men den blir langdryg og litt kjedelig.