Anmeldelse: Midsommar

Psykedelisk og saktegående.

Den amerikanske regissøren Ari Aster tok både publikum og kritikere med storm da han i fjor lanserte sin regidebut med den hjemsøkende Hereditary (2018). Jeg ville meg selv såpass vondt at jeg valgte å se denne filmen helt alene i den største salen hos ODEON Sarpsborg.

Var jeg likblek og kaldsvett da jeg kom ut av kinosalen da filmen var ferdig? Ja, men for en filmopplevelse det var! Den dagen jeg så Hereditary (2018) så bestemte jeg meg for at at uansett hva Ari Aster presenterer på lerretet så skal jeg være der – for dette er en regissør med visjoner av de sjeldne.

Nå sitter jeg her etter å ha vært tilskuer til Aster sin nye film, som da er hans follow-up til Hereditary (2018).

Denne filmen heter Midsommar – og med et digert spørsmålstegn over hodet samt en følelse av eufori til tross, så er jeg ganske sikker på at dette en av de mest visuelt interessante og forseggjorte filmene jeg har sett på mange år.

Premisset er enkelt nok. Vi møter  en gjeng amerikanske studenter som skal reise til en liten småby i Nord-Sverige for å feire den svenske sommerfestivalen midsommar. Det de ikke vet er at dette lille lokalsamfunnet har litt mørkere intensjoner enn hva de forutså.

La oss først prate om Florence Pugh. Hun spiller hovedkarakteren vår Dani. Dani er den utstøtte og ustabile i denne vennegjengen og mesteparten av filmen ser vi gjennom hennes linser. Etter å ha opplevd en traumatiserende familietragedie så oppleves Dani som den type person som alltid er et steinkast unna å miste besinnelsen totalt. På lik linje som Toni Collette i Hereditary (2018) så gir Florence Pugh en av de mektigste rolle-fremførelsene i år. Hun flyr gjennom det emosjonelle spekteret med en såpass stålkontroll, at om det ikke blir Oscar prat rundt henne så kjenner jeg at jeg blir litt grinete.

Midsommar er et maleri i bevegelse. Man kan pause filmen hvert tiende sekund og henge  det utvalgte stillbilde på veggen med god samvittighet. Bruken av lyd og lys tok rett og slett pusten fra meg. Fargene som er brukt i denne filmen er så fredfulle og beroligende, men i settingen som tar plass i et dystert kult-samfunn så skaper dette en konstant følelse av usikkerhet og uro. Ting ser vakkert ut, men skinnet bedrar.

Det er en ting som jeg gjerne vil rydde opp med en gang: Dette er ikke en «skrekkfilm». Fra en kar som har sett mye skrekkfilm så vil jeg heller kategorisere denne filmen som en «psykedelisk thriller». Det er elementer her som dypper tærne sine i skrekk-sjangeren, men i det store og hele så velger jeg å si at den har mer til felles med filmer som The Shining (1980) og Mulholland Drive (2001) enn våre mer typiske skrekkfilmer som The Conjuring (2013) og Annabelle (2014). 

Jeg er veldig sikker i min sak når jeg sier at denne filmen ikke kommer til prestere godt på kino. Den rusler til tider avgårde i sneglefart, og er man ikke av personen som bryr seg om visuelle virkemidler så forstår jeg at dette kan bli i kjedeligste laget for de fleste. Med en spilletid på nesten to og en halv time så tar Aster seg enormt god tid til å grave dypt inn i både karakterer og omgivelser. Jeg satt veldig pris på dette da filmen konstant hadde min fulle oppmerksomhet og jeg ville bare ha mer!

Er filmen skummel? Vel, definer skummel. Vi blir møtt med håndfull stunder med god sjokk-verdi og solide blodige effekter, men jeg vil si at filmen er mer stemningsfull enn skummel.

Hvis du liker lange og stemningsfulle filmer med masse symbolikk mellom linjene som tvinger deg til å utføre et par Google-søk for å lettere forstå helheten så er dette filmen for deg. Er du av typen som liker filmene dine lett fordøyelige med en mer oversiktlig og lineær historie så ville jeg nok styrt unna denne. Personlig så var denne filmen en kinoopplevelse jeg aldri vil glemme og en film som jeg ser frem til å oppleve igjen.

Markedsføringen på filmer som disse kan være litt misvisende. De vil jo absolutt fylle salene med folk og den letteste metoden å gjøre dette på er jo å kalle dette «den skumleste filmen på mange år». Nå har det seg slik at med denne filmen har de rett og slett bare lent markedsføringen på to ting: Ari Aster og Hereditary. Hvis disse to egennavnene vekker nysgjerrighet hos deg så anbefaler jeg deg å sjekke ut Midsommar. 

Dette er uten tvil en av årets mest interessante filmer for meg.