Anmeldelse: mid90s

Jonah Hill’s regissørdebut, Mid90s, er en «coming of age»-film som med stor presisjon skildrer ens behov for å føle tilhørighet, drømmer og vennskapets kraft.

Filmen tar for seg 13 år gamle Stevie (Sunny Suljic) og hans sommerferie – åpenbart en gang på midten av nittitallet. Vi får se hans vennskap til en lokal skategjeng utvikle seg i løpet av sommeren. Vi ser også hvilke vanskeligheter han har hjemme, hvor han bor med sin unge alenemor og en åpenbart forstyrret storebror.

I filmens første scene ser vi Stevie bli banket opp av storebroren, Ian (Lucas Hedges), etterfulgt av at han studerer blåmerkene i speilet med summing fra broren og morens (Katherine Waterston) krangling i bakgrunnen.

Til tross for alle gangene Ian banker opp Stevie i løpet av filmen, er det tydelig at Stevie ser opp til storebroren. I en av scenene i åpningssekvensen ser vi han snike seg inn på Ians rom, og studerer tingene som er der; klærne, musikken, skoene. Alle som har vokst opp med storesøsken kan kjenne på den skrekkblandede fryden av å være inne på storesøskenes rom og se på tingene der inne – hvordan alt ligger perfekt, og man må liste seg forsiktig for å ikke legge igjen spor av å ha vært der.

I tillegg til storebroren ser også Stevie opp til den lokal skategjengen, og det er åpenbart at han ønsker å være en del av denne. Etter å ha hengt litt på sjappa de driver, blir han en dag bedt om å hente vann mens de skater, og dette blir hans entré i gjengen. Iveren og gleden er enorm i ansiktet til Stevie, og han får en bratt læringskurve hvor han prøver å forstå hva som er kult å si og gjøre i dette miljøet – hele tiden med en stor ydmykhet for de store gutta som han ser så opp til.

Samtidig viser filmen et nyansert spekter med karakterer, og selv om ikke alle er like komplekse eller har spesielt komplekse dialoger, får vi være vitne til et par meningsfulle samtaler.

Én av disse er mellom Stevie og den beste av skaterne, Ray (Na-kel Smith). Ray virker som om han har livet på stell og jobber målrettet for en fremtid hvor han kan leve av skating. I denne samtalen forteller han om hvordan broren hans døde for et par år siden, og reflekterer rundt det faktum at alle har sitt å slite med, til tross for at det kanskje ikke synes på fasaden. Etter dette drar de ut og skater, og kommende sekvens er i mine øyne en av filmens aller viktigste. Her får vi en påminnelse på hvor kraftfull en lidenskap er og hvordan den kan dra deg opp av et hull, uavhengig om det er skating, musikk eller noe helt annet.

Man kan heller ikke anmelde Mid90s uten å snakke om formatet; 4:3. Jonah Hill sa selv i et intervju hos Collider at det var viktig for han at dette skulle være en ærlig og sannferdig film på alle måter, og derfor skulle den også skytes på den måten den ville blitt skutt på dersom den hadde blitt produsert på nittitallet. Soundtracket likeså, og i tillegg til nydelig originalmusikk fra Atticus Ross og Trent Reznor som paradoksalt nok fremstår som både melankolsk og håpefullt, får vi servert indierock- og hiphopklassikere fra artister som Nas, Pixies og Wu-Tang Clan.

Alt i alt synes jeg Mid90s er en deilig visuell film som man kan nyte, også helt uavhengig av plot. Det er noe utydelig for meg om dette er en veldig heldig kombinasjon av nåtidens romantisering av retro musikk, klesstil og format, og derfor har truffet så mange – også meg, eller om Jonah Hill er en stilsikker regissørdebutant.

Jeg velger å la tvilen komme filmen til gode, og venter i spenning på Jonah Hills eventuelle neste film som kan avsløre om dette bare var flaks.