Anmeldelse: Me and Earl and the Dying Girl

KINOMAGASINETs anmelder gir Me and Earl and the Dying Girl terningkast fem.

Me and Earl and the Dying Girl er ikke en film om kreft, men om identitet og vennskap. Dette er årets beste high school-film.

Me and Earl and the Dying Girl er en film som tar opp et ganske dramatisk og trist tema; kreft.

Og dette er langt fra første gang dette er tema for en ungdomsfilm. Forskjellen mellom mange av disse andre filmene og Me and Earl and the Dying Girl er at mange av de andre filmene fokuserer på å skape drama, ofte med et kjærlighetforhold i fokus. Men Me and Earl and the Dying Girl er ikke en slik film. Det har ingen romantisk historie. Den er ikke forutsigbar, romantisk eller full av klisjeer. Den er original, overraskende morsom, og best av alt: den er veldig realistisk.

Dette er takket være manusforfatter Jesse Andrews og regissør Alfonso Gomez-Rejon!

Jesse Andrews har skrevet boken som filmen er basert på. Andrews har også bearbeidet bokens manus til å tilpasse filmen, og resultatet er en morsom, men rørende «coming of age»-film utenom det vanlige. Historien er kanskje klisjéfylt, men resultatet er alt annet enn. Karakterene er interessante og akkuratt passe spesielle. Handlingen gjør lurt i å se på det tragiske med et ofte humoristisk og lekent blikk, for det er altså dette som klarer å skille Me and Earl and the Dying Girl fra alle andre ungdomsfilmer om kreft.

Alfonso Gomez-Rejon er mest kjent for sitt arbeid med American Horror Story, og for være den tidligere læregutten til Martin Scorsese. Dette er hans andre spillefilm. Gomez-Rejon ser nå ut til å endelig funnet sin personlige filmstil, som er preget av eventyrlyst, humor og originalitet. Hans lekne og litt rare sans for humor fungerer perfekt i Me and Earl and the Dying Girl, og hans regitalent kombinert med et veldig godt manus av Jesse Andrews resulterer en en helt unik high school-film.

I Me and Earl the Dying Girl får Gomez-Rejon vist frem sine mange talenter med blant annet stop motion-animasjon, tilbakeblikk-sekvenser, og lange tagninger, der sistnevnte gir skuespillerne muligheten til å vise hva de kan.

Det er tider der Me and Earl and the Dying Girl minner litt om en Wes Anderson-film. Dette er takket være den flotte kinematografien, som Chung-hoon Chung har stått for. Huset til Greg er fullt av små og spesielle objekter, som hadde passet rett inn i en Anderson-film. Tapetet er som tatt rett ut fra The Royal Tenenbaums, og i likhet med Andersons filmer er også Me and Earl and the Dying Girl delt inn i forskjellige kapitler.

Thomas Mann, Olivia Cooke og RJ Cyler gjør en stødig jobb i filmens hovedroller, og spesielt en av disse skuespillerne imponerte kraftig. Olivia Cooke, best kjent for sine skrekk og sci-fi-roller, spiller kreftrammede Rachel med så mye overbevisning at det var direkte vondt å se på hennes utvikling etterhvert som hun ble sykere og sykere, og vitne hvordan hun prøvde å takle diagnosen sin.

Som hovedrolleinnehaveren Greg, bærer Thomas Mann store deler av filmen på sine skuldre. Hans karakter er sarkastisk, morsom, men til tider veldig selvopptatt. Men på tross av hans mindre positive trekk kan man ikke la være å like denne karakteren. Hans syn på verden, og spesielt konseptet «venner», er morsomt, men litt trist.

Greg og Earl er venner, men Greg foretrekker å kalle Earl en «kollega», fordi de lager filmer sammen. Begge to er lidenskapelig opptatt av klassiske filmer, og deres hobby er å lage kortfilmer basert på disse filmene, ofte med et humoristisk og satirisk preg. Me and Earl and the Dying Girl er derfor proppfull av filmreferanser, og enhver filmelsker vil ha glede av å se denne filmen.

Nick Offerman, Connie Britton og Molly Shannon gjør en kjempejobb i rollene som foreldrene til Greg og moren til Rachel. De gjør et portrett av tre realistiske foreldreroller, som alle prøver å finne ut hvordan de skal veilede barna sine, uten å være påtrengende og urettferdige. Særlig Molly Shannon gjør en flott jobb i rollen som moren til Rachel, som prøver å kompensere for sin sorg med varme klemmer og et stort inntak med vin.

Disse tre karakterene bidrar til å skape dybde og varme i filmen, og en film om tre forvirrede ungdommer som prøver å finne sin egen identitet kunne fort blitt slitsom uten disse omsorgsfulle og fornuftige voksenkarakterene på sidelinjen.

Filmens lydspor av Brian Eno er nydelig, og full av stemning og følelser. Hans musikk er med på å fange meg inn i filmen, og den slipper aldri taket. Gjennom hele filmen er musikken med på å skape stemning. I de mest rørende scenene er det ingen tvil om at Enos musikk spilte en stor rolle i de følelsesmessige reaksjonene jeg opplevde. Den rette musikken er viktig i en film, og Me and Earl and the Dying Girl er et eksempel på hvor fint resultatet kan bli om det blir utført korrekt.

Me and Earl and the Dying Girl er ikke bare en film for ungdommer i en identitetskrise. Det er en film for alle som engang har vært en ungdom, og alle som er på vei inn i ungdomsperioden. Det er en film for alle musikk- og filmelskere, og spesielt sistnevnte kommer til å kose seg med alle referansene som dukker opp i løpet av filmen.

Stor takk til Trondheim Kino for presseadgang.