Anmeldelse: Lyst

Lyst er en meget voldelig og brutal film som holder til ternikast 4 mener KINOMAGASINETs anmelder Fredrik Olsen Hagstrøm

Intensiv og meget voldelig skildring av menneskelig sinnsforstyrrelse.

Skrekkfilmen alle snakker om er her. Norges nye skrekkmester Severin Eskeland leverer her en av tidenes mest makabre filmer i en særdeles tøff sjanger.

Lyst er en norsk skrekkfilm som er typisk laget for festivaler, som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Jeg hadde selv store forventninger til filmen, som omtales som svært drøy og som viser store mengder av menneskelig tortur og grov vold.

Filmen handler om den berømte krimforfatteren Lisa Rostorp (Magdalena From Delis) som selv blir et offer for voldtekt etter at en fan brutalt overfaller henne i sitt eget hjem. Hun isolerer seg i leiligheten og forsøker å takle hverdagen så godt hun kan og komme seg videre i livet, med hjelp fra en psykiater (Sondre Krogtoft Larsen). Hun føler at medisineringen ikke hjelper henne, men blandet med mye alkohol og feildosering, gjør det bare situasjonen verre.

Lisa begynner etter hvert å miste grepet, og stiller seg selv spørsmålet om hvor virkeligheten slutter og fantasien tar over. Det tar ikke lang tid før hun er overbevist om at noen forfølger henne inne i leiligheten og at angriperen er tilbake for å ta henne.

Regissør Severin Eskeland, som også står for manus, produksjon og klipp av filmen, tar oss med på en intensiv jakt i sjel og sinn, hvor vi kommer helt inn på hovedpersonen selv. Denne reisen skal vise seg å by på flere overraskelser, i form av grov vold og selvpåført lidelse, i en meget god presentasjon av en karakter som sliter med å skille fantasi fra virkelighet.

Eskeland bruker sterke virkemidler og en makaber teknikk i de mest voldelige scenene, som garantert ikke er for et publikum med svake nerver og dårlig mage. Siden filmen i utgangspunktet var laget for et festivalpublikum, gjenspeiler den brutale voldsbruken seg til seere som elsker skrekk, blod og gørr som de ofte gjør når de besøker slike skrekkfestivaler.

Det er opplagt er at Eskeland er opptatt av detaljer og at ting skal framstå som så ekte som mulig. Manuset på filmen var på 90 sider, og han ønsket å gjøre ting på helt sin egen måte gjennom hele produksjonen, og en viktig faktor var da at kamera ikke skulle stoppes selv om scenene inneholdt ekstrem bruk av vold. Jeg trekker umiddelbart paralleller til I Spit on Your Grave-franchisen, hvor det gjennom alle filmene skildres med hyppig voldsbruk og ekstreme, forstyrrende scener. Skulle disse filmene hatt streng sensur, hadde så mye av handlingen blitt klippet bort at resultatet hadde blitt et totalt rot, hvor mange vesentlige detaljer hadde uteblitt. I denne rape-revenge-sjangeren går man ofte i hodet på hovedpersonen som ikke får uttrykt seg brutalt nok i sin hevn på gjerningsmannen.

I rollen som forfatteren Lisa gjør svenske Magdalena From Delis en fremragende tolkning i sin skuespillerdebut. Hun spiller med god innlevelse og troverdighet, og hun passer perfekt i denne rollen. Dette er en utfordrende rolle, som krever mye talent og tilpassing, og dette er nok neppe det siste vi ser av henne fremover. Selv om rollekarakteren til Sondre Krogtoft Larsen er mindre krevende å fylle, gjør han likevel en god jobb, og dette er ikke første gang Eskeland har han med på laget. Larsen spilte rollen som Martin i Snarveien, som for øvrig var Eskelands versjon av The Texas Chainsaw Massacre (1974) og Wrong Turn (2003). Denne filmen gav også norsk skrekkfilm et frisk pust, selv om Eskeland da ikke hadde like frie tøyler som med Lyst.

Effektmessig lever filmen meget godt opp til forventningene, takket være Eskelands venn Per-Ingvar Tomren, som med sin enorme ekspertise klarer å bringe frem et ekstremt bra kvalitetsinntrykk på alt fra blod, kutt, innvoller og make-up. Dette høres svært grotesk ut, men nettopp dette må være på plass i en slik type film, hvor kroppsdelene får hard medfart. Tomren var også effektansvarlig på jule-slasher filmen O’Hellige Jul fra 2013. Eskeland og Tomren har også en liten rolle foran kamera, som to av personene vi får se i et reality TV-show som vises i filmen.

Selve plottet og handlingen svikter litt til tider. Det kan ofte bli litt kjedelig da scener med veldig likt innhold vises flere ganger, og dette gjør så man fort kan miste litt taket på tematikken. Det skal dog nevnes at det ikke kan være lett å gjøre dette så veldig annerledes heller, da fokuset hele tiden er på krimforfatteren og hennes streben etter å holde hodet over vannet og overleve.

Lyst er mer en sterk psykologisk thriller enn en rendyrket skrekkfilm, men innholdet av blod og ekstrem vold er med på å plassere den i en typisk horror-sjanger.

En ting er sikkert, og det er at Eskeland, med bistand av Kai Roger Melkevik, er dyktig i kameraføringene, og elegant klarer å skifte mellom ekstreme close-ups i groteske scener og overblikk i fugleperspektiv. Selv om mange øyeblikk i filmen er dystre, betyr det ikke at scenene er spilt inn i mørke omgivelser av den grunn. Jeg synes dette er positivt, da man får et mye bedre overblikk over handlingen, i stedet for at man skal sitte og myse og gjette seg til mye av det som vanligvis foregår i mørket.

Filmmusikken er komponert av Magne Steinsvoll, fra gruppa Nerli There, og passer godt inn i filmens forskjellige settinger, fra stille og rolige partier, til de mest intense og frustrasjonsbaserte scenene med høyt tempo. Som stor skrekkfilmfan vekker mange av tonene minner fra 80-talls filmer som Friday The 13th-serien og hospital-scenene fra de mange Halloween-filmene.

Totalt sett sitter jeg igjen med positive inntrykk av multikunstner Eskelands frykthistorie, men det er ikke til å komme forbi at det er filmens grufulle og groteske bruk av vold som redder den i sin helhet.

Konklusjonen er at dette ikke er en film for sarte sjeler, og den vil nok skape mye uro i mange kinosaler over hele landet. All ære også til Another World Entertainment, som satset hardt og ble ansvarlig distributør for Lyst på norske kinoer.