Anmeldelse: Lykkelige Lazzaro

Lykkelige Lazzaro er en film med eventyrresonanser blandet med moderne aktualiteter. Den både fortryller og tilbyr hard hverdagsrealisme i skjønn forening. Men alt er ikke hva det først virker som.

Filmen utspiller seg på et uidentifisert sted på den italienske landsbygda, og vi kommer inn i et tidløst og isolert miljø hvor en eksentrisk gruppe med bønder arbeider på tobakkplantasjen til en aristokratisk familie. Gruppen har slaviske arbeiderske tilstander. De får ikke utbetalt noe lønn, men «gjelden» deres minker stadig. Det er ingen skolegang for barna, og alle bidrar med arbeidskraft. Blant arbeiderne befinner Lazzaro (Adriano Tardiolo) seg, en ung gutt med en naiv fremtoning og et svært uskyldig ansikt. Han er svært hardtarbeidende, noe som misbrukes av de andre i fellesskapet. Etter hvert utvikler han et uventet vennskap til arvesønnen Tancredi (Luca Chikovani).

Lykkelige Lazzaro er en krysning av neorealisme og fabel. En mystisk fortelling utspilles, som berettes med få ord, men et stødig og underbyggende kameraarbeid som er svært uttrykksfylt.

Filmens handling er todelt, hvor dens første del utspiller seg i på en ubestemmelig plass på landsbygda og andre del i mer urbane omgivelser. På landsbygda lever arbeiderne i et slags mikrosamfunn, og filmens tidløshet tilfører noe drømmende og mystisk som drar deg inn i dette fellesskapet. I starten preges filmen av italiensk sosialrealisme og oppvekstskildring, men etter hvert som filmen utspiller seg skiftes det gradvis i en retning mot hverdagsrealisme og samtidskritikk.

Vi følger Lazzaro gjennom en film som skildrer grådighet og egoisme, men også menneskers evne til samhold og nestekjærlighet. Lazzaro blir selve inkarnasjonen av disse egenskapene, men på en nydelig måte som ikke er insisterende eller oversentimental, men heller lavmælt og utradisjonell. Han står som et unntak fra de menneskelige dominerende egenskaper av forræderi og dominans. Han er lykkelig simpelthen fordi han er god.

I tiårene etter andre verdenskrig ble det produsert mye italiensk film med lokale historier om bønder og proletariske vanskeligheter. Men regissør Rohrwacher trer ikke inn i denne tradisjon som tilbyr pittoresk nostalgi eller politisk fromhet. Hun trekker fortiden inn i nåtiden for å se nøyere på dagens forhold og fremtidsmuligheter, som i Lykkelige Lazzaro gir et svært interessant resultat.

Filmen har en slags magisk kraft med sin særegenhet, men vil ikke være for alle. Den er saktegående i sitt narrative språk, i tillegg til noen logiske brister som for noen kan være vanskelig å akseptere. Men la deg drive med den mystiske fortellingen uansett om du ikke alltid forstår alt som foregår eller hvor den leder deg. Akkurat slik Lazzaro gjør hvor han i deler av filmen ikke vet hva som skjer rundt seg, men han følger lykkelig med videre.

Lykkelige Lazzaro oppleves vibrerende ny, men også som noe man har erfart tidligere. En uskyldig, ung manns reise gjennom en verden fylt med feller og frykt er en fortelling så gammel som sivilisasjonen selv, men også evigvarende fornybar og uendelig forheksende.