Anmeldelse: Louder Than Bombs

Joachim Trier har med Louder Than Bombs skapt enfilm som lar tilskuerne se, høre og ikke minst tenke over hva som faktisk er mer høylytt enn bomber. Terningkast fem fra KINOMAGASINET.

Louder Than Bombs er en vakker film om hvordan man kan håndtere det livet gir oss, samtidig som det er opp til enhver tilskuer hva de ønsker å få ut av filmen. Komplisert og enkel på samme tid.

Louder Than Bombs, en tittel hentet fra den britiske dandypoprockerne The Smiths samlealbum, som videre spores tilbake til et dikt av Elizabeth Smart, er tittelen på Joachim Triers internasjonale debut.

Trier er norsk filmregissør som virkelig setter Norge på kartet innen filmregi med sin nyeste film Louder Than Bombs. Han har studert ved European Film College i Danmark og National Film & Television School i London. Han startet med å lage kortfilmer, men filmene mange nok har hørt om er langfilmene Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011).

Filmen innledes lydløst ved å presentere de mange som har samarbeidet med dette prosjektet mot en sort skjerm. I det fortellingen starter blir vi presentert for et nyfødt barns hånd. Hånden holder rundt fars finger, men ellers er det ingen lyd og i et øyeblikk er det bare et vakkert, rent og uskyldig øyeblikk i en verden som skal vise seg å være nok så kaotisk.

Historen oppsummert: En familie som tvinges til å nok en gang håndtere konen og morens tragiske død, tre år etter selve hendelsen. Det skal lages en utstilling med fotografen Isabelle Reeds (Isabelle Huppert) fotografier, historie og hennes liv som en betydningsfull journalistfotograf. Samtidig skriver Richard (David Strathairn) en sak om sin gode kollega og ønsker å inkludere det faktum om at Isabelles død var selvmord. Saken tvinger faren (Geene Reed) til å både gå igjennom en rekke av Isabelles gamle ting, samt at den yngste sønnen Conrad (Devin Druid) nå må få vite sannheten. Det hele er lettere sagt en gjort for en familie som tilsynelatende aldri har tatt et felles oppgjør med hendelsen.

Ut i fra filmens ramme kunne dette være en film med en rett frem handlingslinje om familien som skal håndtere en konflikt, må overkomme sorg, foreldrerollen, å vokse opp, for deretter å gjenforenes i den perfekte familiære harmoni. Louder Than Bombs er langt fra dette, eller på en annen måte så er Louder Than Bombs enormt mye mer enn dette.

Gjennom filmens nærmere to timer, får tilskuere kun se noen få dager i Reed-familiens liv. Trier bruker på ingen måte filmens lengde i å utvikle en lang historie, isteden vier han tiden til karakterene og deres mangfoldige sider, til det visuelle, og ikke minst til å skape en hel rekke inntrykk hos tilskuerne. Den gir stort rom for å tenke, og ikke minst for å tenke over filmens tittel.

For min del gikk jeg gjennom en rekke situasjoner som kan oppfattes som «louder than bombs» i forhold til filmens audiovisuelle virkemidler. Er sannheten mer høylytt enn bomber? Er hemmeligheter? Er det konfrontasjonene som er mer høylytt enn bomber? En ting er sikkert og det er at stillheten i alle fall er det mest høylytte av alt!

Lyd er en viktig faktor i denne filmen, ikke minst det store fravær av ikke-diegetisk musikk. Det meste av lyden kommer innen i fra historien og lyden av detaljer som sko på grus, hånd på dørhåndtaket, fingre som trykker på mus-tasten under spill høres høyt og tydelig. De øyeblikkene hvor ikke-diegetisk musikk brukes, er det ofte dempet, mykt og tidvis også en kald klang i det hele. Ikke kaldt på en frastøtende måte, men kald på en ensom, forvirret og trist måte. Filmens auditive stil tvinger tilskueren til å legge mer merke til det visuelle Trier viser oss.

Visuelt sett bruker Trier mye tid på å flette tid, drømmer, karakterer og minner sammen. Enkelte klipp er dokumentariske og binder filmens dramatiske tematikk til virkeligheten. Noen klipp er vakre, kunstige med et merke av spesialeffekter, samtidig som de illustrerer drømmer og minner på en særegen måte. Andre klipp flettes mellom nåtid og fortid. Det avdøde Isabelle har en viktig rolle gjennom hele filmen, selv om hun kun tidvis er med, hvor situasjoner fra tiden før hennes død avdekker en dysfunksjonell familie. En familie som både elsker hverandre og som fungerer på sitt eget vis, men samtidig som er splittet på mange måter.

Sekvens for sekvens preller Trier lag for lag som på en løk og avdekker sannhetene med familiens fortid. Hver eneste visuelle illustrasjon underbygger en realistisk familie og situasjon, samtidig som den skaper emosjonelle bånd og konflikter. Både for tilskuer og for filmens karakterer blir det et oppgjør om at ingen ting kan konfronteres før man vet hva konfrontasjonen egentlig innebærer.

Jeg er ikke i tvil om at Trier også har valgt ut de rette skuespillerne til rette roller. Isabelle Huppert gjør en inntrykksfull opptreden i de sekvensene hun er med i. Hun fremstår både som tom og sliten, samt kjærlig og god. Hun blir som et speil av de mange karakterenes oppfattelse av henne – logisk nok da hun ofte dukker opp i erindringer, drømmer eller fantasier.

Gabriel Byrne gjør også en stødig jobb. Som alenefar skal det mye til å ikke ha en rolle som styrer både familien og filmen. Allikevel er hans karakter rolig og muligens for avbalansert i en familie som er i kaos.

Jesse Eisenberg er alltid god til å spille smart, konfliktfylt og ikke minst tynget av sitt eget liv og valg. Han fremstår som den mest stabile i filmens innledning og bryter mer og mer opp i det Trier avslører karakteren Jonahs emosjonelle bagasje.

Sist men ikke minst må det meste av rosen gå til unge Devin Druid. Det er sjeldent å se en skuespiller klarer å illustrere en ungdom som både er deprimert, ensom, fortvilet, rar, kreativ og forelsket. Druid gjør karakteren Conrad til en ekte klein tenåring som aldri overdriver sin handling eller reaksjon. Det er denne karakteren som nok må gjennomgå den største konfrontasjonen rundt moren, men samtidig ser det ikke ut til at konfrontasjonen er det verste, men unngåelsen av konfrontasjonen som har gjort han til den han er.

Louder Than Bombs er på mange måter lite overraskende. På samme tid gir filmen tilskuerne et stort ansvar med å fylle inn filmens totale opplevelse på egenhånd. Trier styrer skipet og påvirker tilskueren på mange måter, men jeg tror en rekke tilskuere vil ha sin egen spesielle opplevelse av filmen.

For min personlige del var filmen som en eneste lang tankerekke. Situasjoner, dialoger, personer, drømmer, minner, potensiell utvikling og mer som det skiftes mellom i tid og utide. Noe virker å spore av – med hensikt, vel å merke – mens annet er morsomt eller bare rart. Tilsammen fører tankerekken oss allikevel til rett sted, til en form for resolusjon som ikke gjør at vi glemmer, men som gjør at vi kan bevege oss fremover.

Louder Than Bombs er en godt gjennomført film på mange måter, men den er ikke for alle. Jeg vil tro at for noen vil den være for åpen eller for inviterende til å forme deler av filmen selv. Slik vil det ofte være da noen ønsker seg filmer med tydelig narrativ og konkret avslutning.