Anmeldelse: Licorice Pizza

Paul Thomas (P.T.) Anderson kan dette med å formidle via film.

Licorice Pizza handler om forholdet mellom Gary (Cooper Hoffman) og Alana (Alana Haim). Vi befinner oss på 70-tallet, i California. Gary er en 15 år gammel skuespiller, en entreprenør og storsjarmør. Alana er 25 år gammel og jobber med skolefotografi når de møtes. Aldersforskjellen er betydelig og danner også grunnlaget for filmens handling.

Alana Haim er kjent fra gruppen Haim, og dette er så absolutt hennes gjennombrudd som skuespiller. Hun viser både en modenhet og dempet sensualitet, samtidig som hun er barnslig i form av at hun henger med en gjeng tenåringer.

Cooper Hoffman er sønnen til den nå avdøde Philip Seymour Hoffman, en tidligere samarbeidspartner av P.T. Anderson. Dette er også gjennombruddsfilmen til Cooper Hoffman, som spiller en selvsikker ung mann, selv om han bare er 15 år.

Skuespillet til disse to uerfarne skuespillerne bærer filmen på en fabelaktig måte. De har en god kjemi, og spesielt scenene hvor de ser på hverandre fra avstand gjør filmen. Som tilskuer blir vi enkelt dratt inn i deres utforskende og langsomt oppbyggende forhold.

P.T. Anderson kan det å formidle historier på film, og selv om handlingen i Licorice Pizza virker enkel, så blir man dratt inn i filmen. Fortellergrepene med å ikke svare på alle spørsmål i dialogen, men heller vise gjennom ansiktsuttrykk, kroppsspråk og handlinger, er med på å få tilskueren til å føle seg som en del av filmen. Her snakker ikke filmskaperen ned til tilskueren.

Visuelt sett er Licorice Pizza pen. 70-tallet kommer tydelig frem i kostymedesign, hårfrisyrer, interiør og biler. Det hjelper selvsagt også at elementer som vannseng, pinball-maskiner og oljekrisen trekkes frem som viktige elementer i historien. Kameraføringene er delikate og kan nesten gå som et masterclass-eksempel på hvordan man kan filme scener uten å måtte klippe hele tiden.

Musikken er nøye plukket ut til tidsepoken, og selv om det er noen klassiske 70-talls sanger på lydsporet, så føles de aldri påtrengende.

Det skal sies at denne anmelderen har vært svært begeistret for andre filmer av regissøren, og at også Licorice Pizza tydelig bærer P.T. Andersons stempel. (Av andre kjente filmer fra ham kan vi nevne Boogie Nights, Magnolia, Punch-Drunk Love, There Will Be Blood og Phantom Thread.)

Karaktergalleriet er massivt, noe som heller ikke er uvanlig for P.T. Anderson. Hovedrollene er kanskje ikke kjente enda, men på rollelisten finner vi også mer kjente navn som Sean Penn, Tom Waitz, Maya Rudolph og Bradley Cooper.

En over to timer lang film om to personers forhold kan virke litt i lengste laget, men her skjer det stadig nye ting som drar handlingen fremover. Filmen bruker god tid på selve forholdet mellom Alana og Gary, og det kan til tider virke som at det ikke går fremover i det hele tatt. Da er det godt at situasjonene de befinner seg er interessante.

Licorice Pizza er enda en suksess på CV-en til P.T. Anderson og en utrolig sterk debut av Alana Haim og Cooper Hoffman. Allikevel må man anerkjenne at en slik oppveksthistorie eller «slice of life» ikke er for alle.