Anmeldelse: Lady Bird

Lady Bird er en god oppvekstskildring satt til Sacramento i California rundt år 2002-2003.

I Lady Bird møter vi Christine (Saoirse Ronin), som har valgt å gi seg selv navnet «Lady Bird».

Hun går på en katolsk skole for jenter og har vokst opp under trange kår. Filmen følger hennes liv i hennes siste år på high school.

Filmen er både skrevet og regissert av Greta Gerwig, og dette er hennes regidebut.

Det kommer tydelig frem gjennom filmspråket at Greta Gerwig kommer fra indiefilmmiljøet. Her er fokuset på menneskene og relasjonene, og det er ingenting som er glattpolert – slik det ofte er i Hollywood-produksjoner.

Filmen flyter godt og det er aldri noe dødtid eller unødvendige scener, kanskje med unntak av slutten.

Dette er en gjennomført god film, og det er vanskelig å peke på noe konkret som trekker filmen ned, bortsett fra akkurat dette med slutten. Filmen hadde nemlig klart seg minst like godt uten de siste sekvensene.

Skuespillerne gjør en god jobb, og bikarakterene underspiller heller enn å overspille, noe som øker troverdigheten og virkelighetsfølelsen.

Alle personene vi møter i filmen kunne vært personer fra mitt eget liv.

Saoirse Ronan gjør en formidabel jobb i hovedrollen som den 17 år gamle «Lady Bird», og Laurie Metcalf gjør en strålende jobb med å portrettere hennes mor.

Lady Bird er en film om identitet. Den handler om hvordan en ung jente forsøker å finne sin plass i verden, og dette gjøres ved å vise oss dagligdagse utfordringer og hindringer. Dette er med på å la tilskuerne identifisere seg med hovedrollen. Jeg var selv i den alderen på den tiden filmen er lagt til, og selv om jeg er av det motsatte kjønn, så var det allikevel mange situasjoner jeg kjente meg altfor godt igjen i.

Lady Bird handler også om relasjoner. Først og fremst handler det om relasjonen mellom «Lady Bird» og moren. Dette forholdet blir skildret på en måte som klarer å vise både kjærligheten og frustrasjonen mellom dem begge, mye takket være den gode kjemien skuespillerinnene imellom.

Også her var det mange situasjoner og øyeblikk som minnet meg om mitt forhold til min mor da jeg selv var i tenårene. Men Lady Bird handler også om andre relasjoner; relasjoner til de andre familiemedlemmene, relasjoner til kjærester, relasjoner til venner og relasjoner til andre viktige voksenpersoner i en tenårings liv.

Lady Bird handler til sist også om overgangsfaser. Underliggende til både identitetskrisen og relasjonene finner vi ei jente som er i ferd med å bli voksen og selvstendig. Ei jente som forsøker å løsrive seg fra foreldrene, som fortsatt spiller en utrolig viktig del i livet hennes, spesielt i form av kjærligheten de kan gi. Det handler også om overgangen fra å bo hjemme til å flytte vekk for første gang, fra high school til college.

Ikke minst handler Lady Bird om valgene man tar, grunnen til at man tar dem og konsekvensene som følger. Men alt dette er noe vi leser ut av filmen, for fokuset er hele tiden på «Lady Bird» og hvordan hun opplever livet. Som tilskuere får vi se situasjonen utenifra, noe som skaper et nytt perspektiv på situasjoner mange vil kjenne seg igjen i, eller mimre tilbake til.

Humoren er tilstede på en så naturlig måte at man nesten ikke tenker at det er skrevet. Balansen mellom alvor, humor, hjertevarme og fortvilelse fungerer utmerket.

Musikken i filmen er tidsriktig og veldig variert, og jeg må innrømme at jeg flirte litt ekstra i en scene hvor karakterene er utkledd i cowboy-kostymer og danser stilledans til Bone, Thugs ’n’ Harmony sin låt «Crossroads».

Lady Bird viser at det ikke er noen grunn til at filmindustrien skal være så mannsdominert, og det er velfortjent at den ble nominert til Oscar for beste film, beste manus, beste regi, beste skuespillerinne og beste biskuespillerinne.

Takk til SF Kino Ski for presseadgang.