Anmeldelse: Kristoffer Robin og Ole Brumm

Kan Kristoffer Robin og Ole Brum få oss til å bli like glad som Ole Brumm blir når han spiser honning? Kan den overraske like mye som det Paddington filmene har gjort? Er den kosemoselig!?

Kristoffer Robin og Ole Brumm er egentlig en rar film å ha forhåpninger til.

Men dog, så hadde jeg et håp, innerst i hjertet mitt, at dette skulle bli en søt og sjarmerende film. Etter mesterverkene som er Paddington  (2014) og Paddington 2 (2017), vet jeg at denne typen film plutselig overrasker og hever seg over nostalgien og sentimentaliteten, og blir en film som har noe på hjertet.

Heldigvis er Kristoffer Robin og Ole Brumm en slik film. I hvert fall nesten.

Den når ikke helt opp til nivået hvor Paddington befinner seg, med sitt sjarmerende ytre og en overraskende dyp sosial kommentar om innvandring, det å være annerledes og at verden hadde vært bedre om alle bare var litt snillere med hverandre. Det er likevel noe behagelig lite viktig og upretensiøst med Kristoffer Robin og Ole Brumm.

Det som gjør denne filmen så fin er hvor utrolig sjarmerende den er, og hvor koselig det er å se Ole Brumm, Nasse Nøff, Tigergutt, Tussi, Kengubarnet, Petter Sprett, Ugla og Kengu vandre rundt. Jeg føler at de virkelig har forstått karakterene, og de kunne glidd rett inn i tegnefilmene og TV-seriene.

Jeg elsket designet til dem. Den kosebamselooken gir det hele en ekstra dimensjon som passer perfekt inn.

Kristoffer Robin har blitt voksen. Han har en jobb han ikke liker, og en familie han ikke ser ofte nok på grunn av jobb. Han har nærmest stoppet å smile og le. Da kommer plutselig Ole Brumm inn i livet hans igjen. Ole Brumm finner ikke de andre vennene sine og behøver Kristoffer Robins hjelp. Gjennom å hjelpe Ole Brumm så lærer Kristoffer Robin seg hva som faktisk er viktig i livet. Det er så tradisjonelt som det går an.

Til tross for dette, så satt jeg med et smil om munnen gjennom hele filmen, og et par tårer i øynene ved noen øyeblikk.

Ikke triste tårer, men et eksempel er når tigergutt begynner å synge sangen sin, så var det noe med hele den konteksten som gjorde at jeg kjente det begynte å bli litt fuktig i øynene.

Det var Disney-filmer som lærte meg å gråte av film, og de vet fortsatt hvordan de skal få det til. Selv om det kan være litt over-sentimentalt til tider så vet Disney hvordan det gjøres. Det er sånn jeg er satt sammen, men det vil nok ikke nødvendigvis ha den samme emosjonelle kraften hos alle. Filmen klarer fint å ikke gjøre det alt for emosjonelt og sentimentalt uten at den mister den delen av seg. Det er en viktig del, det er bare ekstremt vanskelig å finne den balansen som fungerer. Den balansen er dessverre ulik fra person til person, og det er sikkert noen som vil finne denne filmen heller litt over. For meg gjorde den absolutt ikke det.

Kristoffer Robin og Ole Brum handler stort sett om viktigheten av å gjøre ingenting, og tilbringe tid med familien sin. Kristoffer Robin gjør alt annet enn ingenting. Heldigvis er Ole Brum en mester i å gjøre ingenting. Jeg vet ikke om dere vet det, men han gjør ingenting hver dag! Det er egentlig utrolig hvor typisk denne filmen er, men likevel er den så bra.

Ikke gi slipp på barndommen din, ikke glem å lek, ikke frata ungen din viktig leketid, ikke prioriter jobb fremfor familien din. Det er blitt gjort tusen ganger før, men likevel klarer filmskaperne å gjøre det med såpass sjarm og den overbruker ikke den innebygde nostalgibomben som er er når man lager en film med gjengen i hundremeterskogen. Det beste jeg kan si om filmen er at den føles som en Ole Brumm-film.

En ting jeg likte godt var hvordan filmen var så lite tullete. Den prøvde seg av og til, men det føltes som det ikke passet inn med resten av filmen. Det er heller en melankoli som gjennomsyrer filmen. I hvert fall så mye melankoli du kan finne i en Disney-film. Det er kanskje det som overrasket meg mest med filmen. Det er ikke bare en haug med tull og tøys – og så lærer Kristoffer Robin leksen sin. Jeg ble oppriktig engasjert, og med unntak av noen øyeblikk hvor de prøver å være alt for tøysete, så er det en film som tar både Kristoffer Robin og dyrene seriøst.

Den går litt overtydelig til verks av og til, og spesielt på slutten. Det er noen litt overdrevne scener for å vise hvor langt unna Kristoffer Robin har kommet seg selv som barn. De føles litt unødvendig og malplassert. Det må ha vært en bedre eller enklere måte å løse det på. Det er sånne øyeblikk som får meg til å tenke at filmen kunne blitt en fiasko, men de har åpenbart klart å redde seg inn.

Jeg så den med norsk dubbing så det er av og til litt vanskelig å vite om noe av overtydeligheten som kommer fra dubbingen eller om den er der fra før. Norske stemmer har en tendens til å smøre litt ekstra tykt på. Det skal sies at jeg syns de gjorde en god jobb her. Det har egentlig ikke så mye å si når det er dyrene som snakker, men menneskene er litt distraherende.

Filmen er overraskende morsom. Mesteparten av humoren kommer i interaksjonen mellom Kristoffer Robin og resten av gjengen i hundremeterskogen. Det er en type humor som jeg vil kalle koselig humor. Den har noen morsomme øyeblikk ellers også, men ikke alle de funket så bra for meg. Det er hvordan filmen fremstiller Ole Brum og gjengen hvor filmen briljerer.

Dette er en film som jeg i utgangspunktet tenkte var en veldig sterk firer. Men siden den fikk meg til så godt som å gråte en skvett, og jeg koste meg gløgg i hjel, så fortjener den en femmer!