Anmeldelse: Krigsseileren

Med en av andre verdenskrigs mest underfortalte hendelser som bakteppe seiler Krigsseileren inn som Norges dyreste film noensinne.  

Året er 1939. Vi følger Alfred Garnes (Kristoffer Joner) bosatt i Bergen. Han er en anstendig arbeidskar og familiemann med tre barn.

Han har en bestekamerat ved navn Sigbjørn Kvalvåg (Pål Sverre Hagen) som han skal tilbringe 18 måneder på sjøen med ombord i det dampdrevne lasteskipet DS Hestmaden.

Etter hvert blir skipet, i likhet med resten av Norges handelsflåte, involvert i krigen og underlagt Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship).

18 måneder blir til år og kameratene vet ikke om de noen gang kommer hjem igjen.

Krigsseileren er regissert og skrevet av Gunnar Vikene. Tidligere har han hatt regi på Trigger (2006), Vegas (2009), TV-serien Grenseland (2017) og sist, men ikke minst regi på tre episoder av Viaplay-serien Pørni (2021).

Gunnar Vikene har tidligere ingen erfaring med å filme en storslått krigsfilm. Dette er dog ikke en dårlig ting. Han har erfaring med flere dramaserier og filmer.

Han bringer derfor en svært sterk dramatisk nerve som er til stede gjennom hele filmens spilletid.

Filmen treffer knallhardt når den skal det i de mest tunge øyeblikkene. I de mer oppløftende øyeblikkene er filmen betydelig mer munter og oppmuntrende.

Krigsseileren er veldig god på kontraster og er ikke redd for å vise dem til deg uansett hvor lykkelig eller hvor trist du måtte føle deg. I et øyeblikk så kan det endre seg til det drastisk motsatte på et blunk.

En festlig samling på en pub der mannskapet prøver å glemme alt og drukne sorgene sine, blir fort til et rungende og buldrende hav stappfullt av døde kropper.

Filmskaperne bak Krigsseileren forstår hva krig er og behandler temaet med den ytterste respekt.

Krig er alt fra fornøyelig, det er et mareritt og skal vises i all sin styggedom.

Filmer som Erik Poppes Kongens nei (2016) fremstår som en familiefilm i forhold til Krigsseileren.

Filmens skuespillere er bunnsolide gjennom hele filmen.

Kristoffer Joner som Alfred, Pål Sverre Hagen som Sigbjørn og Ine Marie Willmann som Cecilia gjør skikkelig sterke og slagkraftige skuespillerprestasjoner. Det stopper dog ikke der, fordi barneskuespillerene (og da spesielt Alfred sine barn) er fabelaktige de også.

Det hele føles ektefølt. Barna og de voksne skuespillerne er knallgode på å vise følelser fra hele følelsesspekteret. Det er ikke en eneste skuespiller som føles bortkastet eller som føles som en ettertanke. Alle er der for en grunn og bidrar sterkt til en bedre innlevelse hos seeren.

Filmen tar for seg en lang tidsperiode fra 1939 helt til og med 1972. Etter hvert som årene går byttes barneskuespillerne ut opptil flere ganger etter hvert som de blir eldre. Det er allikevel mer enn nok kraft i skuespillerprestasjonene deres.

Både Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen sine respektive karakterer utvikler seg sakte, men sikkert etter hvert som tiden flyr. De blir mer og mer desperate og mister håpet som de en gang hadde om å komme hjem.

I løpet av reisen har de fått sett flere lik og døde kropper enn det folk flest noen gang kommer til å se i løpet av hele sitt livsløp. De måtte bli sine egne leger og gjøre så godt de kunne med det de hadde.

Mange av vennene de fikk langs veien gikk tapt på umenneskelig vis. De kunne ikke gjøre noe annet enn å berolige de skadde mens de svinner hen med den sterkeste smerten de noen gang har opplevd.

Krigsseileren sin historiefortelling er helt ypperlig og fortelles fra to fronter. Alfred og Sigbjørn sitt perspektiv, men også fra Cecilia og barna sitt perspektiv hjemme i Bergen. Dette gir utallige muligheter for variert historiefortelling. Historiene fortelles parallelt med hverandre og har sine hjerteskjærende øyeblikk på hver sin side.

Når Alfred og Cecilia har vært fra hverandre i såpass lang tid så begynner de med årene å leve liv helt uavhengig av den andre part. De blir mer og mer miserable etter hvert som årene går fullt innforstått med at de sikkert aldri får se hverandre igjen.

På bildefronten er Krigsseileren med intensjon en svært stygg og røff film. Det er nesten som om man konstant er nede i maskinrommet, fordi bildet har en viss skittenhet ved seg hele veien gjennom.

Krigsseileren er pent filmet. De klaustrofobiske øyeblikkene gjøres enda mer klaustrofobiske med nærbilder. Landskapene og havet filmes med både totale og ultratotale utsnitt for å virkelig understreke hvor alene hovedkarakterene føler seg i verden etter å ha mistet det aller meste.

Lydsporet er for det meste bestående av kraftige bølger som smeller mot både båter og fastlandet med skikkelig slagkraft i kinosalen. Musikken inkorporerer ofte maskinstøy for å putte deg på kanten av setet. Det går også et svært kaldt gufs nedover ryggen hver gang.

Krigsseileren har egentlig ingen åpenbare problemer som kan virke sjenerende på publikum, men det er et par fortellergrep som kan være greit å bemerke seg.

Med en film som har et tidsspenn på over 30 år og en spilletid på 2 timer og 30 minutter så er det mye som skal med. Man får dermed ikke like mye tid til å bli kjent med Alfred, familien hans og Sigbjørn før krigen starter. Som publikummer gjøres det et tidshopp på åtte måneder og man kastes rett inn i krigen fort som svint.

Når den aller siste halvtimen nærmer seg merker man at filmen har flere muligheter til å gå til rulleteksten. I et lite øyeblikk føles det litt som om filmen dras forbi sitt nødvendige formål. I det store og det hele hadde man endt opp med en film med to helt forskjellige slutter og til dels forskjellige budskap. Å knytte sløyfen enten her eller der hadde gitt merkbart ulike resultat.

Krigsseileren er til nå Norges sterkeste krigsfilm som vil spille på alle følelsesstrengene dine. Du vil være spent, trist og glad. Karakterene er velskrevede og velspilte. Historien er lett å investere seg i. Filmen behandler krigen med respekt og har absolutt ingen problemer med å vise både det gode, men også det grusomme.

Dette er ikke bare Norges dyreste film. Dette er også filmen som slår Max Manus (2008) av tronen som Norges aller beste krigsfilm. Den fortjener, som Max Manus, et stort publikum.