Anmeldelse: Kingsman: The Secret Service

Kingsman: The Secret Service fikk terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder Lars Johnsrud.

Matthew Vaughn slår virkelig til med Kingsman: The Secret Service, som er proppet full med åpenbare spionfilmreferanser.

Ta to relativt ufarlige komponenter som nitro og glyserin. Bland de begge sammen og du har en veldig potent kombinasjon.

Det er nettopp dette regissør Matthew Vaughn har gjort med Kingsman: The Secret Service. Eller rettere sagt så har han blandet James Bond med Austin Powers, og kanskje til og med rørt det ut med litt Harry Palmer.

Dette er regissør Matthew Vaughns femte film og hans tredje film basert på en tegneserie, med Kick-Ass og X-Men: First Class som de to forrige. Som Kick-Ass er også Kingsman: The Secret Service basert på en tegneserie av Mark Millar.

Med på laget har Matthew Vaughn manusforfatter Jane Goldman, som han har jobbet med tidligere på både Kick-Ass og X-Men-filmen.

Sammen har de klart å holde essensen fra Mark Millars tegneserie som rammeverket for plottet i historien. Et team med spioner kalt, Kingsman med hemmelig base i Savile Row i London.

Og her kommer jeg til den første genistreken i denne filmen, Colin Firth. Han er Harry Hart, den hemmelige agenten som geleider oss inn i verdenen til Kingsman-agentene. Med sine briller ligner han nok mer på Harry Palmer enn James Bond. Den forhenværende Harry Palmer, Michael Caine, har ironisk nok rollen som Harry Harts sjef. Castingen av Colin Firth overasket så til de grader. For hvem hadde vel trodd at han kunne være en skuespiller i stand til å levere action så intenst, overbevisende og hardtslående som han gjør her. Hans dramatiske kvaliteter kjenner vi jo alle godt til fra før av. Han er som vanlig gnistrende!

Super-spionen Harry Hart får i oppdrag av sjefen Arthur (Michael Caine) i å rekruttere en ny agent i det en av Kingsman-agentene blir drept i filmens åpningsscene. Gary «Eggsy» Unwin (Taron Egerton) sønnen av den tidligere agenten blir rekruttert og trent av Harry Hart.

Inspirasjonen til denne filmen kommer nok ikke fra Daniel Craig-æraen og den mer realistiske og seriøse Bond vi kjenner så godt i dag, men fra de tidligere filmene.

Og det er dette som gjør Kingsman: The Secret Service til en meget underholdene film, og spesielt for fansen som kjenner James Bond-filmene godt. Her finnes utrolige gadgets, skytevåpen i alle sorter og vakre kvinner.

Filmens skurk, den lespende Valentine (Samuel L. Jackson) faller inn i samme kategori som Blofeld der han har planer om verdensherredømme. Hans utspekulerte plan er å kontrollere menneskehjernen via sine egne SIM-kort i alles mobiltelefoner. En genial plan som får god hjelp av Valentines høyrehånd, Gazelle (Sofia Boutella). Hun er en slags kvinnelig Oddjob, ikke med hatt som drapsvåpen, men to sylskarpe knivblader som legger.

Her finnes referanser til spionfilmer i bøtter og spann, og spesielt James Bond-filmene. Men det hele er også krydret med en dose Mr. Steed fra The Avengers og en smule Get Smart. Musikken av Henry Jackman og Matthew Margeson henter mye av inspirasjonen fra Bond-musikkens far, John Barry. Det geniale med filmen er ikke bare elementene fra andre spionfilmer, men at den retter seg mot et mer voksent publikum. Første halvdel av filmen kunne utvilsomt klart seg med elleve års aldersgrense. Men det er når Harry Hart gjør det han gjør best, vi forstår hvorfor den har fått 15-års aldersgrense. Filmen går altså ikke ned samme gate som Alex Rider, Agent Cody Banks og Spy Kids.

Historien støttes av flere dyktige skuespillere, og jeg vil spesielt trekke frem Mark Strong som Merlin. Et snodig gjensyn blir det også med Mark Hamill som vi best kjenner som Luke Skywalker i Star Wars-sagaen. Han spiller den litt tomsete Professor Arnold. En nordmann er også om bord, og selveste Bjørn Floberg innehar rollen som Scandinavian Prime Minister.

Med denne filmen peker både Colin Firth og Matthew Vaughn nese mot Broccoli og Bond. Colin Firth har i flere år ønsket seg en rolle i en Bond-film og med denne viser han at han kunne håndtert rollen som Bond selv, uten problem. For Matthew Vaugh sin del var han aktuell som regissør av Casino Royale.

Om du liker spionfilmer, enten det er James Bond, Harry Palmer eller parodier som Austin Powers vil denne garantert underholde med sin vittige, men sofistikerte innpakning og humor.

Det er en meget vellaget film på alle måter, og så full av detaljer at den nok bør sees et par ganger. Uansett vil jeg ikke avsløre mer om dette Columbi-egget, men gratulere agent-regissør Matthew Vaughn med et meget godt utført oppdrag.