Anmeldelse: Kampen om Narvik

Kampen om Narvik kommer endelig på det store kinolerretet etter to år med utsettelser. Klarer den å leve opp til forventningene?

Narvik var på 1930-tallet tiden en stor eksportør av jernmalm (akkurat som i dag) som både britene og tyskerne var avhengige av, men spesielt Hitler slik at han kunne fortsette krigføringen sin.

Den 9. april 1940 brytes Norges nøytralitet og tyskerne tar seg inn i Narvik uten å møte stor motstand. Gunnar Tofte, sammen med noen av de andre soldatene i Narvik, tar opp kampen mot tyskerne.

Kona hans, Ingrid Tofte, må ta vare på sønnen deres samtidig som hun er tilgjengelig som tolk for tyskerne på Royal Hotell.

Kampen om Narvik er regissert av Erik Skjoldbjærg fra Tromsø. Skjoldbjærg har fra før regissert filmer som Nokas (2010), Pionér (2013) og Pyromanen (2016).

Han har med dette i bakhånd god erfaring innenfor norske dramaer basert på historiske hendelser som kommer godt med til Kampen om Narvik.

Filmens aller største styrke er lydmiksen som virkelig gir verdi for pengene. Den gode bassresponsen får deg til å føle at du faktisk er der.

Idet en granat går av får du føle det på kroppen ved at kinoens subwoofere jobber overtid for å gi deg litt ekstra kribling i magen. Vibrasjonene treffer effektivt og gir eksplosjonene god dybde og tyngde slik som de skal ha i en krigsfilm av dette kaliberet.

Når husene eksploderer, føler du rubbel og bit spre seg blant alle høyttalerne i kinosalen. Det er nesten så troverdig at man skulle tro man hadde litt rester igjen på skjorta.

Hovedkarakterene Gunnar Tofte og Ingrid Tofte spilles av henholdsvis Carl Martin Eggesbø og Kristine Hartgen. De er gift og har en sønn med navn Ole Tofte (Christoph Gelfert Mathiesen).

Det er ikke så mange store, kjente navn på rollelisten, men blant de få åpenbare som finnes har man Stig Henrik Hoff i en god birolle som Gunnar Toftes far.

Henrik Mestad er også å finne i rollen som Major Omberg. Henrik Mestad er ikke en direkte dårlig skuespiller, men han mangler en del grunnleggende mimikk i ansiktet som trengs for å gjøre karakteren han spiller livaktig.

Innimellom alle eksplosjonene, høydepunktene og krigføringen er det dessverre noe som mangler. Med en knapp spilletid på 1t og 48 minutter får vi aldri nok tid til å komme under huden på hovedkarakterene.

Spilletiden gir filmskaperne veldig liten tid til å bygge opp karakterene og få oss til å bry oss om dem. Kampen om Narvik har mer til felles med en adrenalinfylt actionfilm enn et krigsdrama.

Om du sammenligner denne filmen med Krigsseileren (2022) som kom tidligere i høst er det tydelig at Kampen om Narvik mangler en sterk nerve og historiefortelling som tar tak og holder fast hele veien gjennom.

Grunnleggende karaktertrekk som gjør Gunnar og Ingrid Tofte interessante mangler. Dette gjør at man ender opp med karakterer som kun kan ses på som nødvendige puslebiter i et puslespill.

Hovedkarakterene har barn – og sammen med Gunnars far er de en ganske sammensveiset familie. Det skal mer til enn dette for å få publikum til å bry seg om hovedkarakterene.

Det er tydelig at Carl Martin Eggesbø (Gunnar Tofte) og Kristine Hartgen (Ingrid Tofte) har mer å by på, men de begrenses til en forhåndsvalgt vei. Dette gjør det svært vanskelig for begge skuespillerne å komme med noe mer enn det manuset krever av dem.

Filmen fortelles fra to ståsteder. På den ene siden har man Ingrid som tysk tolk i Narvik. Hun representerer den sivile siden og får virkelig føle tyskernes vrede over Narvik. Gunnar representerer den militære siden som prøver å holde de tyske styrkene tilbake og hindre dem så godt de kan fra å rykke frem.

I stor grad rir både Ingrid og Gunnar på en forhåndsbestemt bølge som allerede har tatt valgene for dem uten at de har så stor innvirkning på hvordan historien utvikler seg. Det er ikke noen tvil om at den sivile siden av historien er den mest interessante.

Ingrid er karakteren som presses mest og utfordres. Hun må ta de tøffeste valgene for at narrative skal fortsette å bevege seg fremover med et kontinuerlig momentum.

Gunnar på sin side får i stor grad mange av valgene tatt for seg. Det er klart at når man er soldat tar man ikke valgene selv. Det er de overordnede som står for beslutningene. Resultatet av dette er at krigen ikke virker å gå like inn på Gunnar som den gjør på Ingrid.

Han slipper på en måte unna og unngår den tyngden med å ta de aller vanskeligste og tunge valgene som uten tvil ville tynget på samvittigheten i lang tid.

 

Kampen om Narvik er i stor grad basert på realisme, men jo nærmere man kommer filmens klimaks jo mer merkbart er det at realismen gradvis forsvinner. Det virker plutselig ikke så viktig at en granat på kloss hold ville drept et vanlig menneske.

Det er flere soldater man får stifte kjennskap med som har hodeblødninger og lignende alvorlige skader. Soldater virker nesten ikke påvirket av hva som akkurat har skjedd og fortsetter å vandre videre uten at skadene har fått noen følger.

Filmen tar seg et mangfold med friheter for å bistå historien og manusforfatternes ønske. I samme slengen mister filmen mye av spenningen og gjør det lettere for publikum å avfeie filmen som stort annet enn et tidsfordriv uten noe særlig historisk viktighet.

Innen vi nærmer oss filmens klimaks og slutt sitter jeg igjen med en ganske blandet følelse. Kampen om Narvik slutter bare plutselig uten å ha knyttet sammen alle historietrådene. Innen filmen er «over» er det fortsatt massevis av aktivitet som brygger i horisonten.

Filmen tilbyr god underholdning i løpet av sine knappe to timer, men begynner å falle fra hverandre rundt klimakset og spesielt i løpet av sine siste minutter. Filmen ender opp med å ikke representere slaget om Narvik like godt som man kanskje hadde håpet på. På den andre siden får man nok smell og action for pengene.

LES OGSÅ:

Anmeldelse: Krigsseileren