Anmeldelse: Joker

Joaquin Phoenix tar av ansiktsmalingen og gir oss Jokeren fra innsiden.

Joker er litt av en oppplevelse, men før jeg ønsker å prate om den, så vil jeg ta et steg tilbake til august 2019.

I etterdønningene av skytemassakrene i El Paso og Dayton ble det ytret mye om årsakene bak disse grufulle handlingene. President Trump la ikke vekt på våpen eller tilgjengeligheten på våpen, men la skylden på individet. Psykologer mente det var simplistisk å legge skyld på mental helse og ikke det voldsomme antallet skytevåpen det er i USA eller tilgjengeligheten til dem.

Jeg kommer ikke til å være politisk i denne anmeldelsen. Jokeren sier det faktisk selv i denne filmen. Han er ikke politisk. Men det filmen gjør er å male et interessant bilde på mental helse i en «superhelt»-film jeg aldri har sett før, og disse temaene sitter igjen hos meg etter visningen.

Joaquin Phoenix trer inn i den sagnomsuste rollen, men her heter han Arthur Fleck og bor hjemme med sin mor i en skitten leilighet i Gotham. Han og moren er store tilhengere av talkshowet til Murray Franklin (Robert De Niro) og tanken på være stand-up-komiker har vært Flecks drøm lenge. Fleck studerer stand-up-komikere og prøver seg litt på det selv. På dagtid jobber han derimot som klovn, men etter å ha blitt overfalt av noen tenåringer, begynner ting å eskalere seg i hans liv.

Joker er for det første ingen film om superhelter, og på en måte ikke en film om en superskurk heller. Den befinner seg ikke i noe cinematisk univers, med tråder til de tidligere DC Expanded Universe-filmene eller Batman-filmene for den saks skyld. (Det er jo fra Batman-tegneserien karakteren kommer fra.)

Joker frarøver plott om verdensherredømme og CGI-tunge actionscener, og gir oss et karakterstudie av en mann som har et problem. En mann som sliter med å se betydningen av sitt eget liv.

Det er deilig å se filmer med lavere budsjett som viker vekk fra alle ingrediensene vi er vant med. Du trenger ikke en gang å vite noe som helst om denne karakteren på forhånd. Likevel er en av Jokers svakheter noen små påtvungne «hint hint» til andre kjente karakterer i dette universet.

Hvis vi skal snakke om univers, og hvilket filmen er satt i, så ligner den mer på de cinematiske universene til Sidney Lumet (særlig Serpico, Dog Day Afternoon og Network) og Martin Scorsese (Taxi Driver og The King of Comedy). Det gjør at Joker står litt mindre på egne ben, men likevel er Joker en estetisk perle som ser virkelig ut som den kom ut på slutten av 70-tallet. Det fremheves både i de ulike elementene i verket og det visuelle.

Det er et nydelig svakt tempo i denne filmen, som bare bygger seg opp underveis. Det minner til tider om en tidligere rolle Phoenix hadde. I Lynne Ramsays thriller You Were Never Really Here, som var også kategorisert som en slags «slow burn». Til og med Jokers musikkspor består av lange cello-toner som legger et grøssende teppe over byen og det indre livet til Fleck. Det atmosfæriske scoret er komponert av Hildur Guðnadóttir, som gjorde seg kjent med det atmosfæriske scoret til miniserien Chernobyl.

Når filmen velger å ikke pumpe ut heseblesende energi og action, får vi et godt pusterom til å utforske Fleck, hans mor og det grufulle miljøet som har bygget seg opp i Gotham. Byen er skitnere enn det vi noensinne har sett den før. Tagging, søppel, kriminalitet og fremmedfrykt er skrudd opp mye mer enn i både The Dark Knight-trilogien og Batman-filmene fra både 80- og 90-tallet.

Phoenix slutter aldri å imponere og denne rollen føyer seg perfekt inn i rekken med Jack Nicholson og Heath Ledger med hver sin tolkning av Jokeren. Zazie Beetz spiller en slags «love interest» og selv om hun ikke er på langt nær like fremtredende og god som Phoenix, er hun likevel et ferskt tilskudd i filmen. Jeg har ikke så mye kjennskap til tegneseriene, så jeg vet ikke hvor tro dette er mot det, men jeg gir det likevel en tommel opp.

Brutaliteten i Phoenix’ prestasjon er spesielt å se, men det er en autentisk effekt han bidrar til rollen som jeg vil trekke fram. Det er nemlig noe jeg måtte søke på nettet da jeg kom hjem: Pesudobulbar-effekten. Det er en mental tilstand som karakteriseres av episoder av upassende og ukontrollerbar latter eller gråt. Det føles aldri falskt i Joker. Phoenix gir oss en menneskelighet til denne tegneserieskurken, som kan tre inn som et helt fantastisk portrett av antagonisten. Det er her jeg kommer til det jeg nevnte innledningsvis, som er filmens styrke.

Har vi ikke alle hatt den ene gutten i klassen vi synes var litt rar? Eller sett folk som blir offeret i en YouTube-video kalt «CRINGE compilation Vol. 7»? Byen Gotham har også sine sosiale avvik. De som er litt annerledes. De man kanskje ikke vil sitte ved siden av på bussen på grunn av noe unormalt de gjør. Og Joker fremhever dette. Både gjennom dagligdagse scener, traumer i barndommen, mobbing, urettferdighet og fattigdom.

Det jeg leser av filmen er at den tar opp en diskusjon hvorvidt et sjelløst institusjonalisert sted som Arkham Asylum hjelper de mentalt syke. Om Gothams psykologer i det hele tatt hører på sine pasienter og tar et grep. Eller om skylden ligger hos myndighetene som kutter ned støtten til byens trengende. Hvordan skal vi gripe inn hvis vi vet at personen trenger hjelp? Diskusjonen vi har blir også problematisk når vi som seere allerede vet at Joker er ondskapsfull og Batmans evige nemesis. Men det filmen gjør er å vise at også Joker er et menneske.

Joaquin Phoenix trollbinder oss i den ikoniske rollen som Joker i en opphavshistorie som kanskje blir den beste opphavshistorien for DC på film. Det briljante er dets fokus på mental helse, som gjør den til en av årets beste filmer. Mulighetene verket har til å trekke linjer til dagens debatter om det politiske spekteret i USA. Om våpenlover, mentalt syke og Medicaid-støtte. Jeg håper Joker får en effekt utover å være «bare underholdning» og er spent å se hva slags diskusjoner som kommer ut av den.