Anmeldelse: Jojo Rabbit

En god blanding av humor og hjertevarme.

Jojo Rabbit er Taika Waititis satiriske og varme film om den lille nazisten Johannes «Jojo» Betzler (Roman Griffin Davis) og hans opplevelse av krigens siste år i Tyskland.

Sammen med sin gode venn Yorki (Archie Yates) drar han på en leir for å forberede barn på å bli Hitlerjugend.

Jojo er på de fleste måter bare et ti år gammelt barn, men han insisterer på å være nazist, og hans fantasivenn er Hitler selv (Taika Waititi). Han bor hos sin mor (Scarlett Johanson), mens faren er ute og kriger.

Hele Jojos virkelighetsoppfatning blir snudd på hodet når han oppdager en jødisk jente, Elsa (Thomasin McKenzie), gjemt i veggen i hjemmet sitt.

Hvis du har sett traileren til denne filmen så skjønner du fort at det er mye som ikke skal tas for alvorlig. Det stemmer for mesteparten av den første delen av filmen, som helt klart spiller på absurd slapstick-humor, godt blandet med sirlig satire og overdrevne beskrivelser.

Dessverre viser traileren litt mange av de mer tullete scenene, noe som kan føre til at man som tilskuer forventer mer av dette i selve filmen. Det er heldigvis ikke et stort problem, for filmen gjør en endring i sjanger uten å miste det den allerede bygde opp i første del.

Utover i filmen blir nemlig fokuset på hvordan Jojos syn på verden og hvordan dette gradvis forandrer seg. Det overdrevne positive bildet av nazismen, Hitler og den ariske rase begynner å slå sprekker også i hans sinn.

Filmens fokus blir ledet over på den mer varme siden og realismen begynner å skinne litt igjennom all galskapen som blir så nydelig fremstilt.

Jojo Rabbit er en absurd og komisk måte å satirisk kommentere både nazister og også mer dagsaktuelle trangsynte verdenssyn på. Det er en balanse mellom humor og samfunnskritikk som fungerer såpass godt at det gjengse publikum vil få en fantastisk underholdende og søt film, mens de som velger å se litt dypere etter et underliggende budskap også vil sitte igjen med et lite glis om munnen.

Kinematografisk er det gjort mange gode og morsomme valg av kamerautsnitt, kameraføring og bruk av fargetoner gjennom hele filmen.

Det litt mer barnlige og glorifiserte vakre med sterke farger blir gradvis vasket ut, slik at når krigen kommer nærmere så føles alvoret også mer ekte.

Valg av å bruke en tysk utgave av kjente sanger fra både The Beatles og David Bowie, og det faktum at alle snakker engelsk med en litt tilgjort tysk aksent, er med på å underbygge den gode humoren.

Skuespillet er til tider fantastisk og til tider litt tamt. Spesielt positivt er kjemien mellom Jojo og moren. Sam Rockwell spiller en karaktertype han er kjent for, og mestrer det også her. Taika Waititis portrettering av Hitler er veldig morsom og såpass tullete at det tar brodden av at han faktisk tar på seg rollen som en av den moderne tids verste mennesker. Denne karakteren kunne fort blitt slitsom, men heldigvis er begrensningen av bruken god nok til at det bare gir et ekstra nivå inn i barnesinnet til Jojo. Noen av bikarakterene blir for min del litt for overdrevent tullete og tar meg litt ut av filmen, dette gjelder spesielt Rebel Wilsons karakter.

Totalt sett er Jojo Rabbit en veldig morsom film om et ekstremt seriøst tema. Dette kunne fort blitt en katastrofe og viser virkelig talentet til Taika Waititi.

Til slutt må jeg bare få med at en av de morsomste sketsjene nok er en pastisj til 80-tallskomedien Spies Like Us.

Postskriptum: Filmen er Oscar-nominert til hele seks priser: Beste film, Beste adapterte manus, Beste kvinnelige birolle, Beste kostyme, Beste produksjonsdesign og Beste filmredigering.

Takk til Odeon Kino Ski for presseadgang.