Anmeldelse: Jigsaw

Torturporno-franchisen Saw er tilbake i dette slappe forsøket på revitalisering i Jigsaw, syv år etter Saw 3D, som gjør dette til den åttende filmen i rekken.

Som enhver populær franchise i skrekkfilm-sjangeren er det nå tid for en ny runde, og Jigsaw-morderen John Kramer er tilsynelatende tilbake med et nytt spill i Jigsaw, til tross for at karakteren John Kramer har vært død i hele ti år innenfor filmens tidslinje.

Etter den enorme suksessen til originalfilmen Saw (2004) – en spennende film om to menn lenket til et rør i et tilsynelatende lenge forlatt gammelt bad som må forsøke å finne ut hvorfor de er fanget der og hvordan de kan unnslippe, har Lionsgate studio benyttet premisset til å skvise ut en oppfølger hvert eneste år, helt til folk gikk lei og studioet slapp sitt foreløpig «siste kapittel» i 2010 med syvende filmen i serien.

Saw-konseptet spiller på den kreative seriemorderen Jigsaw, eller John Kramer som han egentlig heter, og hans brutale metoder for å torturere, men også «redde» sine ofre: han velger nemlig ut personer han mener er syndere og plasserer de i et sykt spill som blir deres kamp for å overleve. Tanken er at de skal sette pris på livene sine etter å ha overvunnet dette spillet.

Premissene som originalfilmen satt har imidlertid blitt strukket tynnere av behovet for en enorm mengde oppfølgere.

Det kan tenkes at franchise-skaperne James Wan (som også står bak nyere skrekkfilmer som The Conjuring-serien) og Leigh Whannell sin originale visjon for filmen var at Jigsaw-morderen Kramer skulle være en psykopat, mens oppfølgerne skulle behandle ham som en slags antihelt i et forsøk på å få tilskuere beroliget av å se mennesker de ikke bryr seg om bli torturert på overraskende kreative måter.

Man kan se dette på ofrene i Saw – en person som er i ferd med å bedra kona si, men likevel trekker seg, og en person med et «umoralsk» yrke som fotograf som spionerer på utro ektemenn, mens ofrene i øvrige filmer er tyver, mordere og lignende. Men allikevel ble filmene i serien bare svakere og svakere for hver utgivelse.

Det er lite nytt å fortelle om Jigsaw – den følger den samme formelen som alle de andre filmene i serien: en rekke mennesker våkner i fangenskap, omringet av diverse torturinstrumenter og feller, og må finne ut av hvorfor de er der og hvordan de kan unnslippe dette onde spillet. Parallelt følger vi etterforskningen av likene som etter hvert begynner å dukke opp i diverse offentlige steder, med ledetråder til politibetjentene som muligens er en del av komplottet.

Det mest overraskende med filmen er at den har droppet den visuelle stilen som de syv første filmene er preget av, sannsynligvis i et forsøk på å gjøre serien enda mer «stueren». Borte er det kalde, dystre, blåtonede fargepallettet, likeså den hyperaktive og kaotiske klippingen som preget torturscenene. Resultatet blir, overraskende nok, at filmen føles enda mer anonym, intetsigende og identitetsløs enn de øvrige filmene i serien.