Anmeldelse: Isle of Dogs

Isle of Dogs er en herlig stop motion-film i umiskjennelig Wes Anderson-stil.

Vi befinner oss i storbyen Megasaki City i Japan. En mystisk epidemi av hundeinfluensa sprer seg blant byens hunder, og dette medfører at den korrupte og svært katteelskende borgermesteren Kobayashi (Kunichi Nomura) beorder at alle hunder skal deporteres til Trash Island, en øy som etter en ulykke i en atomreaktor nå brukes som byens søppelfylling. Kobayashis nevø, den unge Atari (Koyu Rankin), krasjlander på øya i et stjålet småfly på jakt etter hunden sin, Spots (Liev Schreiber). En hundegjeng bestående av Chief (Bryan Cranston), Rex (Edward Norton), Boss (Bill Murray), Duke (Jeff Goldblum) og King (Bob Balaban) bestemmer seg for å hjelpe Atari med å lete etter Spots. Det blir en eventyrlig reise over øya, mens borgermesteren konspirerer med militæret, legemiddelindustrien og Yakutzaen for å hindre Atari i å lykkes.

Filmene til Wes Anderson tilhører sin helt egen genre og fans av Andersen vil ikke bli skuffet av Isle of Dogs. Her får vi servert alt vi forventer å finne i filmene hans; store mengder inn- og utzoominger, en detaljrikdom og symmetri i bildene som ingen andre er i nærheten av å matche og et stort rollegalleri av særegne og pussige karakterer.

Filmen er tydelig inspirert av japansk film og kultur med kanskje spesielt mange nikk i retning Akira Kurosawa. Flere av sekvensene har kamerautsnitt og klipperytme nesten direkte hentet fra filmer som De syv samuraier og Ran. Denne kulturelle appropriasjonen kan man selvsagt se som noe negativ, noe en del kritikere da også har gjort.

Denne kritikken opplevde Wes Anderson i forbindelse med sin bruk av India og indisk kultur i The Darjeeling Limited. Det er forståelig at kritikken kommer, det er vanskelig å ikke trå feil når man basker seg i fremmed kultur i stort monn som det han gjør her, men Wes Anderson gjør det med en så stor varme og kjærlighet at det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Isle of Dogs balanserer humoren, den eventyrlige reisen og de mer rare og bisarre innfallene med den alvorlige undertonen på en mesterlig måte. Man trenger ikke så mye fantasi for å se likhetstrekkene mellom interneringen av hundene i filmen og den politiske situasjonen i USA og Europa i dag. «Vi og dem»-tankegangen som styrer de voksne i Megasaki City og ikke minst ordførerens motstand mot vitenskapen kjenner vi igjen fra politikere i vår del av verden.

Med dette bakteppet, kombinert med en del makabre hendelser i handlingsforløpet, er det liten tvil om at dette er en av Wes Andersons mørkeste filmer til nå. Død og fortvilelse ar aldri langt unna hovedpersonene, noe vi tidlig blir oppmerksom på i en scene hvor Atari finner et låst hundebur som inneholder skjelettet til en hund som aldri klarte å komme seg ut.

Til tider maler Anderson med en i overkant bred pensel, men alt i alt er dette en svært vellykket film som iallfall varmet denne anmelderens hjerte.  Dette til tross for at jeg ikke deler filmens til tider svært tunge anti-katte-propaganda!

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.