Anmeldelse: Ildens ansikt (Sauver ou périr)

Ildens ansikt er en alvorlig, men fin film. Dette er den andre filmen fra manusforfatter og regissør Frederic Tellier og historien er basert på en sann historie.

Frank, en brannmann og snart familiefar, blir utsatt for en ulykke på jobben. Filmen tar for seg ulykken, traumene og veien tilbake.

Filmen er på en måte delt opp i tre deler. Første del bygger karakterene. Spesielt Frank, men også hans kone og noen av hans kollegaer. Han har «alt». Han får anerkjennelse på jobben, har en flott kone som er gravid og alt ligger til rette for den hardt arbeidende brannmannen.

Andre del tar for seg ulykken og dens følger.

Den tredje delen handler i korte trekk om veien tilbake til virkeligheten, kjærligheten og seg selv. Men han reiser ikke alene. Filmen glemmer aldri de pårørende, helsepersonellet eller de som på en eller annen måte påvirkes av Franks tragedie.

Det er ingen tvil om at Pierre Niney, som spiller Frank, vil høste mye ros for sin opptreden i denne filmen. Han og Anais Demoustier, som spiller kona Cecile, er begge fantastiske i sine respektive roller. De har en kjemi som er troverdig. Og i scenen hvor vi er vitner til ulykken går tankene raskt til hva som nå er i ferd med å gå i oppløsning. Hvordan skal livet fortsette med kona, barna og den planen de hadde? Scenen er brutal og ærlig. Den er naturligvis vond å se, men den vekker også tanker rundt hva som nå vil komme og det at fremtiden og livet aldri vil bli det samme.

En av filmens sterkeste sider er det elegante portrettet av den indre, og den ytre traumatiske reisen til Frank. Ingen er slemme mot han, alle vil han godt. Og her viser filmen, til sitt ytterste, den indre kampen Frank må kjempe mot seg selv og tanken på hvem har blitt, hva han kan utrette i fremtiden og hvorfor han i det hele tatt skal leve videre. Det er utrolig sterkt da barna hans, ved deres første møte etter ulykken, bryter ut i redselsfull gråt ved synet av sin far. De må bæres ut og de tilstedeværende skylder på at de «bare er trøtte», men mørket og sorgen kryper over Frank. Han føler seg som et monster. Tanken på at han alltid vil bli beskuet på gata river i ham.

De mellommenneskelige relasjonene er til å ta og føle på. Det være seg omsorgen mellom helsepersonell og pasient, ulykkesoffer og omverden eller offer og familie. Alle disse relasjonene reflekteres rundt, og aspekter som ligger i at livet går videre, både for offeret og for de rundt. Her treffer filmen på mange områder. Og har en oppslukende evne til å få meg som publikummer til å reflektere, ikke bare i overflaten, men i det bredere spekter av tanker og følelser som dukker opp. For dette er jo realiteten for mange.

Det er dessverre mange som opplever denne type tragedie i det virkelige liv. Og filmen har en fantastisk evne til å minne oss om at ingen er udødelige, og at vi må passe på oss selv og nyte hver dag vi får her på jorda.

Og er ulykken ute, så følger det en prosess hvor det også finnes mange involverte, ikke bare den skadde. Dette tar filmen tak i, og dette behandles på en grundig måte. Dette er ikke enkelt for noen og det vil heller aldri finnes noen universell løsning for hvordan noe slik skal takles. Filmen dro meg inn og den fikk meg til å reflektere. Hvordan ville jeg reagert som offer eller pårørende.

Dette var, for undertegnede, en tårevåt filmopplevelse om hvor raskt livet kan bli snudd opp ned. Og hvordan traumer både psykisk og fysisk må bearbeides både innen og utenfra. Samtidig er det en hyllest til brannmenn og den fantastiske jobben de gjør. Frank, for en tragedie og for en helt. Bare tanken på å sette meg inn i hans verden, etter ulykken, er mer en jeg nesten orker å tenke. Filmen er spekket med symbolisme, god stemningsmusikk, realistisk refleksjon rundt alvoret og sorgen, og er en filmatisk nytelse, både for øyet, sjelen og refleksjonen.