Anmeldelse: House of Gucci

«It’s-a-me, a-Gucci!»

Med stereotypisk italiensk aksent og mye buzz i sosiale medier. House of Gucci er den nyeste ensemblefilmen til veteranen Ridley Scott. 

Ridley Scott fyller 84 år 30. november 2021 og er i full vigør. Det i seg selv er imponerende. I den alderen makter han å presentere to spillefilmer i 2021. Tidligere i høst med The Last Duel, som fikk strålende kritikk, men floppet på kino. Neste ut er House of Gucci, som jeg regner med blir en mye større kassasuksess. Men er den like god?

Et nærbilde av en gullklokke og den fabelaktige Adam Driver i dyr dress er filmens første utsnitt. Her serverer Ridley Scott en primo piatto med fashion, familie og velstand.

Patrizia Reggiani (Lady Gaga) er en ung og ambisiøs kvinne, som jobber i sin fars transportfirma. På en fest møter hun Maurizio Gucci (Adam Driver) og de faller for hverandre. Mye til hans fars ergrelse. Hans onkel Aldo Gucci (Al Pacino) er mer positiv, og inviterer dem til New York for å besøke ham. Aldo er nemlig sønnen til Guccio Gucci, som startet opp det verdensberømte moteimperiumet. Og under Aldos tid har varemerket eksplodert. Nå er det nye spillere på banen, som medfører både suksess og katastrofe.

Det er litt av en produksjon vi har å rutte med. Det er atskillig flere kostymeskift enn i løpet av én Melodi Grand Prix-kveld, og det er helt fantastisk å se arbeidet som legges ved alle detaljene. Mote som skiftes over tid (da filmen spenner over flere år), samt nydelig scenografi gjør denne filmen pen å se på. Like pent som å se Adam Driver og Lady Gaga sammen på lerretet. De stråler! Begge er kapable til prisvinnende prestasjoner. Lady Gaga var helt fantastisk i A Star is Born. Adam Driver var ufattelig i Marriage Story (en av hans mange, gode skuespillerprestasjoner). I tillegg har vi legender som Al Pacino, Jeremy Irons og Salma Hayek. Men regien i House of Gucci er nærmest fraværende. Det virker som om han lar skuespillerne utføre scener uten direksjoner.

Vi får lite å tygge på når det gjelder karaktermotivasjoner og deres indre liv. Det nærmeste blir replikker som nærmest forteller hvem de er. Maurizio har ingen ryggrad, mens Patrizia er ambisiøs (men dum). Likevel får vi ingen god følelse av hvem de er under overflaten.

Det er dessverre svakt regiarbeid fra Ridley Scott her, og skuespillerne ser altså ut til å gjøre litt som de vil (på godt og vondt).

Jared Letos karakter Paolo (sønnen til Aldo) er primæreksempelet. Det er uten tvil den morsomste karakteren i filmen, men også en som føles merkverdig plassert i House of Gucci. Det er som om vi skulle hatt en film om Obamas liv og halvveis inn, så kommer Donald Trump inn i bildet. Men han er spilt av Alec Baldwin med sin Saturday Night Live-imitasjon.

Det er nesten så du bør se filmen bare på grunn av Jared Leto, for jeg vet ærlig talt ikke om han passer inn eller ei. Jeg vet ikke om hans prestasjon er komisk god eller som en imitasjon av Tommy Wiseau i The Room. Jeg hadde ikke blitt overrasket om Jared Leto ropte «Gabbagool!» eller «Mamma Mia!» i en tirade. Han, i likhet til flere karakterer, kommer inn i scenen og ut igjen, uten at vi får smake på hva som får dem til å tikke.

Spilletiden (2 timer og 37 minutter) er heller ikke nok til det House of Gucci vil fortelle bak de italienske aksentene. Men jeg er egentlig ikke helt sikker på hva filmen vil fortelle. Filmens soundtrack (som er veldig langt) er som en Spotify-spilleliste med nøkkelordet «Italia». Filmen er likedan. En spilleliste. Det er bånn gass gjennom mange hendelser som skal vise hva som skjedde fra start til slutt. Tidshopp etter tidshopp. Fra fattigdom, til litt penger, til gjeld, til rikdom, til fattigdom og så videre. Plutselig er vi i et land før vi beveger oss til et annet. Takk og lov for at det er en meget fascinerende historie, som holder interessen oppe.

Det er en underholdende og kompetent film. Det tok noe tid til å venne seg til de overbærende italienske aksentene, men jeg forstår at en film utelukkende på italiensk hadde slått dårlig an på kinomarkedet. Jeg ble særlig nysgjerrig, da jeg visste ingenting om historien bak dette. Klærne er spektakulære. Skuespillerne er gode. Men deres indre tanker og motivasjoner er helt borte. Det blir en ren gjenfortelling av hendelser, uten emosjonell tilknytning.