Anmeldelse: Hotel Mumbai

26. november 2008 kom ti menn med båt til Pakistan. De var trente terrorister, med det noen mener er forvrengte syn på Islam, på verden og betydningen av andre mennesker. De angrep tolv mål, deriblant det femstjerners Taj Mahal Palace Hotell. Og det er her mesteparten av filmen finner sted.

Vi rekker så vidt å bli kjent med noen av gjestene, og de ansatte på hotellet, før terroren rimelig kjapt bryter løs. Og den er nådeløs, den er hensynsløs og den varer og varer. Det tok nemlig flere timer før spesialstyrkene var på plass. I Norge diskuterer vi hvorvidt det tok 72 minutter å stoppe terroren på Utøya, mens her tar det nærmere en halv dag å få styrkene fra Dehli til Mumbai.

 

Det mest problematiske med denne filmen er alle de etiske problemstillingene som dukker opp underveis. For dette er en ekte hendelse, den er grufull, barbarisk og unødvendig. Derfor blir jeg noe satt ut av Hollywood preget denne filmen er pakket inn i. Selvfølgelig er det fryktelig da terroristene begynner sine handlinger, men sløret av Hollywood-formelen og at dette til tider vipper over mot underholdningsvold, misforstå meg rett, ødelegger noe av den fryktelige historien som ligger til grunn.

Et annet moment som er med på å skade illusjonen av kaoset og hendelsen er karakterene filmen har valgt å følge. For dette er mennesker det rett og slett er vanskelig å kjenne seg igjen i. Ja, vi kan forstå problemene og lengten etter å komme seg ut, men selve personlighetene er basert rundt en type menneske svært få av oss kan kjenne oss igjen i.

Vi har det rike paret, med den muslimske kona og den amerikanske mannen. Mannen som tydelig er en amerikansk stereotype som bestiller okse i et land hvor ku er hellig, men som senere skal vise seg ganske så heltemodig.

Vi har Jason Isaacs som usympatisk russisk forretningsmann, en rolle som fungerer sånn helt passe. Det viser seg for øvrig at han har tjenestegjort i Afghanistan, noe som ikke går sånn veldig godt overens med terroristene senere i filmen.

Fremstillingen av hotellets ansatte, på den andre siden, er er bedre utført og er på den måten med å løfte filmen betraktelig. Her må kjøkkensjefen Oberoi, spilt av Anupam Kher, og kelneren Arjun, spilt av Dev Patel, trekkes frem. Disse spiller godt og representerer det gode i mennesket på en fremragende måte. Vi får også vite at halvparten av de døde i angrepet var hotelletsansatte som valgte å bli igjen for å hjelpe gjestene.

Filmen balanserer også religionskritikk på en fin måte. Det vises tydelig til at terroristene, når alt kommer til alt, er naive unge og tilsynelatende dumme gutter med et forvrengt syn på religion og livet generelt. Det kommer også frem at penger er en motivasjon for angrepene.

Filmen tar for seg etiske problemstillinger som at gjestene begynner å beskylde hverandre for å være terrorister basert på hudfarge og språk. Folk blir paranoide og frykten finner frem slik terroristene ønsker. Og som Isaacs karakter ytrer da noen sier de skal be for ham: «Ikke be for meg, det var bønnene deres som førte oss hit».

Om vi tenker på andre filmer som har basert seg på terrorangrep nå i nyere tid, som for eksempel Utøya 22. juli, eller 22 Juky, gjør denne filmen noen annerledes grep. Denne filmen viser mye av de brutale handlingene, og vi får se mye av skytingen. Selv om handlingene som finner sted i filmen er brutale, husker jeg at jeg leste om at terroristene også hadde torturert noen av sine ofre. Dette er ikke med i filmen. og kanskje er det en god ting. På en annen side kunne en scene av dette kaliberet, om så offscreen, vært med på å videre fremme disse terroristene som de monstrene de er.

Det er naturligvis fint da politiet begynner å få kontroll, og vi får skuddvekslinger hvor terroristene blir drept en etter en. Her blir også en terrorist drept da han kommer ubevæpnet og ille tilredt stabbene mot politiet. Problemet med denne sekvensen er at politiet umulig kunne vite at nettopp denne personen var en av terroristene. Ja, det er deilig å se de slemme få som fortjent, men da filmen er basert på virkelige hendelser, bør også hendelsene underveis ha et snev av realisme i seg.

Spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha sett denne filmen er: var det verdt det? Var det verdt å skulle se dette angrepet som Hollywood-film? Jeg tenker at det finnes noen verdifulle punkter i denne filmen, men som helhet ville en dokumentar fungert mye mer effektivt. Vi får før rulleteksten servert fakta i form av skrevne setninger om hendelsen. Og undervise får vi servert ekte nyhetsbilder, da dette skjer går det raskt kaldt nedover ryggen, dette momentet fungerer til det ytterste. Problemet er at dette ikke er filmen, dette er virkeligheten slik den var. Og ingen Hollywood film kan noen gang beskrive den brutale virkeligheten slik den faktisk var.